Anne Cecilie er utdannet ved moteskolen Esmod, men hun er skeptisk til ordet mote slik det brukes i dag, hvor det ofte assosieres med bruk og kast og med hele tiden å måtte ha det nyeste. Anne Cecilie er mer opptatt av begrepet slow fashion, det å lage vakre klær som varer og som en gjerne vil bruke fordi de er gode å ha på.

Å bygge opp en slik bedrift har tatt lang tid. I begynnelsen hadde hun samarbeid med en grafisk designer, men etter noen år skilte de lag. I Norge er tekstilindustriene nedlagt, og dermed har også de aktuelle strikkemaskinene forsvunnet. De to gründerne reiste verden rundt for å finne en aktuell produsent, og først i Nord-Italia fant de en bedrift som kunne påta seg produksjonen. Men det var mange interesserte kunder og dermed også lang ventetid for å få lov til å produsere her. En fordel med dette området er at her finnes alle ledd i tekstilproduksjonen, som spinning og farging, og det er dermed lett å få oversikt over hele prosessen. Hvis en kjøper garn, tråder og stoffer hos ulike leverandører, kan det være svært vanskelig å vite hva som har skjedd i de tidligere arbeidsprosessene. Dette er dessuten et område hvor arbeiderne har god lønn og hvor det ikke foreligger slavelignende arbeidsforhold. Men når blondeprodusenten måtte legge ned virksomheten, var det vanskelig å skaffe en ny.

Anne Cecilie Rinde

I en slik situasjon er det kostbart å utvikle nye produkter, og det forekommer også en del svinn når det oppstår feil i strikkemaskinene. Disse prosessene må kalles finteknologi, og de kan være følsomme for små variasjoner i garnet som jo kan forekomme når det dreier seg om naturmaterialer. Anne Cecilie kan derfor ikke satse på et stort sortiment med stadig nye modeller, men arbeider med å utvikle det hun har.

Det å bygge opp en slik bedrift krever tålmodighet og utholdenhet. Det er ikke noe som tiltrekker seg profitthungrige investorer, men Cultura Sparebank var villig til å låne penger til prosjektet. Det var imidlertid ikke snakk om store midler til markedsføring, og de kunne heller ikke satse på kjendiser til å vise frem undertøyet. Men gjennom årene har Anne Cecilie bygget opp relasjoner til forhandlere rundt om i landet. Noe selger hun også via nettet, og nå kan hun leve av arbeidet sitt. I de første årene kunne den økonomiske situasjonen være kritisk. Spesielt da salget begynte å øke viste regnskapene nedgang.

Kvalitetsprodukter som dette er avhengige av at noen opplever at disse klærne har en verdi og er villige til å betale det en slik produksjon koster. Men Anne Cecile er opptatt av holdbarhet slik at det på sikt kan vise seg at det ikke nødvendigvis er dyrt å kjøpe dyrt.

Undertøy fra Vera & William

Bambustekstiler kan skade miljøet

Anne Cecilie har sittet i tekstilpanelet til SIFO og har også vært involvert i det nordiske arbeidet for bærekraftig mote. Hun betegner seg selv som tekstilnerd og blir lettere opphisset når jeg spør hvordan hun ser på de nye merkene med bambusklær. Hun forteller at naturfiber får vi fra ull og silke i tillegg til plantefibre som bomull, lin og i gammel tid også nesle. Bambus kan ikke brukes på denne måten, men må brytes ned til cellulose, som igjen kan brukes til å fremstille kunststoffet viskose, tidligere kalt rayon. Mye av den markedsføringen som i dag drives for bambusklær er villedende, og i USA ville den vært forbudt. Dyrkingen av bambus kan ofte være miljøvennlig, men fremstillingen av viskose krever omfattende bruk av kjemikalier og kan derfor være forurensende så fremt dette ikke skjer i en lukket prosess. Det siste er dessverre ikke det vanlige. Hvis vi absolutt vil ha viskoseklær her i Norge, burde de vært fremstilt av skogsavfall. Men i følge Anne Cecilie Rinde vil ikke dette være like godt å ha mot huden, og huden bør vi stelle godt med. Den er tross alt vårt største sanseorgan.