Nr. 2017/4
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Abstrakt illustrasjon av fugl
Gaver og gavepenger

Ansvaret følger gaven

Christoph Quarch Oversatt fra tysk: Mathias Bertram

Gaver er en tidlig form for økonomisk samarbeid og kommunikasjon. Å ta i mot en gave betød at man ønsket å vise seg gaven verdig. Dette ansvaret bør vi frem­dyrke på nytt: overfor naturens gaver, men også overfor de tingene vi kjøper.

Det fantes engang en verden uten penger. Alt menneskene trengte dyrket de på åkrene sine eller så laget de det selv så godt de kunne hjemme på gårdene. Hvis de hadde noe til overs, byttet de det mot noe de manglet. I begynnelsen, slik skriver Aristoteles i sitt verk Politikk, fantes bytteøkonomien. Dette var opprinnelsen av ‘oikonomia’ – kuns­ten å styre en husholdning.

Men en ting utelot han å skrive om: Ved siden av byttehandelen har det alltid også eksistert gaver. Kanskje er gavekulturen til og med eldre enn byttehandelen. Forskning understøtter dette. Etnolog Marcel Mauss beviste på 1920-tallet at gavekulturen finnes i urbefolkningssamfunn verden over: mennesker gir gaver til hverandre uten forventning om å få noe likeverdig tilbake. Man kan trygt anta at det å gi er dypt forankret i menneskets fundament.

En samtale om fremtiden

Blant urbefolkningene er gavekulturen fortsatt levende i dag. En som kan bevitne dette er Angaangaq. Han er eldste og sjaman hos Kalaallit-eskimoene på Vest-Grønland. I hans foredrag og bøker snakker han ofte om gavenes opprinnelige mening: «Når en eldste i mitt hjemland gir en gave, så vil han alltid uttrykke noe», forklarer han. «Den er personlig adressert til deg, og den er gitt for å støtte deg så din skjønnhet og kraft kan blomstre.»

Essensen av denne skikken er at gaven opprinnelig skal tjene personlighetsutviklingen til mottakeren. Angaangaq forklarer: «En bestefar gir sitt barnebarn en fjær av en snøgås. Med dette vil han uttrykke Erkjenn deg selv! Stol på deg selv! Du kan fly lange strekninger! Vær deg bevisst din egen kraft og skjønnhet.» Spørsmålet er nå hvordan barnebarnet forholder seg til dette. Han vet hva gaven vil si ham. Han vet at det er forventet noe av ham når han tar imot den. Og han vet også at det er opp til ham å gi et svar tilbake. Tar han imot gaven, så uttrykker han til sin bestefar: «Ja, jeg kommer til å lære meg å fly». Dermed viser han at han er villig til å vise seg gaven verdig. Han svarer sin bestefar idet han overtar ansvaret for å innfri forventningene ved å motta gaven.

Beskriver man det å gi og det å bli gitt noe, så viser det seg: Opprinnelig er det å gi en samtale. Det er en konversasjon der et menneske uttrykker noe vesentlig til en annen gjennom gaven, hvorpå mottakeren svarer – ikke gjennom en gjenytelse, ikke gjennom bytte, ikke gjennom penger – men med sitt liv, med sitt virke og sine handlinger.

Gaven kaller på et eksistensielt ansvar hos mottakeren. Det angår ham personlig. Gaven medfører en stor forpliktelse – og dersom gaven mottas, skaper det en varig forbindelse.

Gaven fra naturen og meningen med livet

Denne tanken lar seg utvide. Fordi – også dette vet mange urbefolkninger bedre enn oss – mennesket får ikke bare gaver fra sine medmennesker, men også fra naturen. Livet er gitt oss, luften vi puster i og plantenes frukter. Menneskets ansvar er å vise seg alt dette verdig. Og der ligger samtidig også livets mening: Å være i dialog med verden og delta i en større konversasjon, å høre på hva verden vil si oss og være et passende svar. Fordi kun i utveksling med verden blir vår identitet formet. Vi blir først til de vi er idet vi svarer på det som er gitt oss. Nettopp der ligger skjønnheten i det å gi: Det er alltid en invitasjon til en konversasjon der samtalepartnerne er villige til å svare til gavenes forventninger. Den opprinnelige gaveøkonomien handler – i motsetning til dagens økonomi med kjøp og salg – om å berike mennesket eksistensielt: Å støtte dem og utvikle deres personlige ferdigheter så de kan integrere seg i samfunnet og verden på en god og forpliktende måte.

Avtakende forpliktelse

Men alt dette vet vi ikke lenger. Som følge av den altomfattende økonomiseringen av verden har vi glemt å gi gaver til hverandre og å ha et ansvarsbevisst forhold til gavene vi får. Vi mottar livets gaver og kjærlighetens gaver som en selvfølge og kommer ikke på tanken om å ta ansvar for disse gavene. Vi kjenner ikke noen annen økonomi enn bytteøkonomien. Kjøp og salg bestemmer tankemønsteret vårt. Når vi mottar en gave, spør vi ikke: «Hvordan kan jeg vise meg denne gaven verdig?», men: «Hvordan kan jeg gjengjelde denne?» Når vi gir en gave, spør vi ikke: «Hva ønsker jeg å si til den andre», men: «Lønner dette seg?» På denne måten har gaven mistet sin opprinnelige betydning. Det som står igjen er en kjærlighets- og tankeløs idé om å «kjøpe et eller annet til noen» hvis man ikke med en gang velger den enkleste løsningen og gir penger eller gavekort. Den som tyr til dette kjøper seg fri fra å befatte seg med den andre og uttrykker at de ikke står i et reelt forhold. Da er det kanskje mer oppriktig å si «vi lar være å gi gaver til hverandre», men man skal vite: Den som slutter å gi gaver, gir slipp på muligheten for å inngå i et essensielt forhold til den andre.

Med denne gavekulturen forsvinner forpliktelsen med en gave. Man våger ikke lenger å møtes person til person og begrenser seg istedenfor til en flat byttehandel, der det kun er avgjørende å slippe å stå i takknemlighetsgjeld til hverandre. Man tar utelukkende imot gaver som hjelp til å oppfylle egne ønsker. Ingen blir sjelelig beriket av dette.

Det å kjøpe forplikter også

Kanskje det ville lønne seg ikke lenger å se på det å gi som et gammeldags særtilfelle av byttehandel, men å snu på det og sette likhetstrekk mellom bytte og gaver i sin opprinnelige form: Å forstå at kjøp og salg er varianter av samtalen – et gi og ta-spill – der det står mellom ansvar og forpliktelse. For hvor står det skrevet at den som kjøper en vare ikke har ansvar for å vise seg verdig det han kjøper? Hvem sier at man ved å betale en kjøpesum kan frasi seg ansvaret som følger kjøpet av varen? Som om man hadde frasagt seg ansvaret for å opptre ansvarlig overfor sine medmennesker i trafikken når man kjøper en bil. Eller om man ville være fri for ansvaret overfor de ansatte ved oppkjøp av en bedrift.

Hvordan ville det vært dersom vi igjen kunne se på handel i lys av det å gi og minnes hva som kjennetegner den opprinnelige formen for økonomi: En god balanse mellom det å gi og ta, som virkelig beriker menneskene, idet den bringer dem nærmere seg selv og hverandre istedenfor å anse hverandre som konkurrenter i et marked? Det ville gjøre godt for verdensøkonomien i det 21. århundre om vi kunne være oss bevisst at det følger et ansvar med enhver vare også i en global markedsøkonomi.

Christoph Quarch er filosof, teolog og religionsviter. Han arbeider som forfatter, foredragsholder og konsulent.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i tidsskriftet Moneta 4/2016, som utgis av Alternative Bank Schweiz