Det finnes i utgangspunktet tre ulike måter som vi kan sette penger i arbeid på i den samfunnsøkonomiske prosessen. Vi kan oppfylle behovene våre ved å kjøpe varer eller tjenester. Vi kan utsette behovene våre og i mellomtiden overlate pengene til andre som lån eller investering. Eller vi kan avstå helt fra å dekke våre egne behov og forære pengene til andre.

De to første måtene snakker vi mye om. Det offentlige rom er fylt med reklame, som minner oss om de behovene vi (kanskje) har. Og på det makroøkonomiske planet er forbruket en helt avgjørende størrelse. Alt går i stå om forbrukerne, enten av nødvendighet eller i et anfall av ettertenksomhet, reduserer forbruket. Politikerne nærmest bønnfaller befolkningen om å bruke penger, nærmest uansett hva.

Sparing, lån og investering er også essensielle emner. Har vi midler til overs, er vi oppdratt til at de skal ‘arbeide’, slik at pengene skal bli enda flere. Stor kreativitet er utvist, særlig de siste tre årtiene, på å finne opp mer og mer innviklete måter å investere på, anonymt og løsrevet fra den reelle produksjons- og forbruksøkonomien. Finanskrisen ble en brå oppvåkning, og en rekke illusjoner ble ganske så åpenlyse.

Den tredje måten – gavene – snakker vi ikke så mye om. Nok minner humanitære organisasjoner oss om at vår støtte er sterkt tiltrengt. Av og til omtales en særskilt handling eller gestus som et fond eller en virksomhet har utført. Og så er det naturligvis skatten. Gjennom denne stilles jo en del gavemidler til rådighet for flere ting. Men skatten er ofte upopulær. Stålsatte ideologer kjemper hardt for at fellesskapets midler skal reduseres, slik at økonomiske beslutninger i så høy grad som mulig skal treffes på individuelt nivå, noe som vil medføre at felles løsninger ikke er mulige. For eksempel i forbindelse med trafikkproblemer.

Merkur Fonden har gjennom en årrekke støttet Biodynamisk Forskningsforenings arbeid med bl.a. biokrystallisasjons-
metoden. Metoden kan bl.a. undersøke aspekter av matvarers næringsverdi.
Foto: Biodynamisk Forskningsforening

Gaver gir den største avkastningen

Gaver forbindes med gode gjerninger. De som gir gaver er i beste fall generøse, i verste fall naive. Å gi bort penger er litt dumt. Ikke nok med at selve gavebeløpet forsvinner. Det gjør også all den fremtidige avkastningen som kunne ha kommet ut av dem.

Men gaver er ikke almisser. Hever vi oss fra det personlige til det samfunnsmessige perspektivet, ser vi at gaver har uhyre stor betydning. Gavemidlene er faktisk de pengene som gir den største avkastningen – vel og merke avkastning som kommer mange eller alle til gode.

Funksjoner som forskning, utdannelse og kultur er helt avhengige av frie midler uten krav om tilbakebetaling. Hvis en forsker får muligheten til, helt fritt, å tenke seg grundig om i noen år, er det en stor sjanse for at det vil komme mye ut av det. Kanskje en ny, epokegjørende oppdagelse. Slike oppdagelser er ofte ikke etterspurt i forkant. Hvis forskningens resultater på forhånd er definert og bestilt – slik som det dessverre er på moten for tiden – er resultatet for det meste mer magert, heller en form for finjustering av allerede kjent viten.

Slik er det også med utdannelse. Vi stiller midler til rådighet for den oppvoksende ungdommen, slik at de skal få muligheten til å utforske evnene sine. Vi er helt avhengige av at det finnes kreativitet i fremtiden. Den avhenger av om vi våger å ha tillit til at det menneskelige potensialet kan ha mange positive avskygninger, som alle kan bidra til fremtidens samfunn. Eller om vi også her på forhånd ønsker å definere og målsette mest mulig ut fra det stoffet som allerede er kjent, noe som vil ha som konsekvens at det tenderer mot mindre utbytte for samfunnet. Å stille gavemidler til rådighet handler derfor i stor grad om å gi frihet og å ha tillit.

Som samfunn og som virksomheter står vi på skuldrene til dem som var før oss. Fortidens gavemidler har bygget evner og viten som vi er helt avhengige av i dag. Den prosessen gjør oss alle rikere, og den må fortsette om samfunnet skal utvikle seg. Hvis vi definerer flere og flere ting som ‘mitt’, vil den felles rikdommen bli mindre. Man hører av og til en bedriftsleder si at for ham er ‘skatt en kostnad på lik linje med alle andre’. – Da er det noe han ikke har forstått!

Penger må kunne forsvinne meningsfullt

Her kommer vi til et annet perspektiv ved å gi gaver – nemlig at kapitalen så å si ‘forsvinner’ for giveren og ikke lenger kan gjøres til gjenstand for verken forbruk eller utlån/investering. Også denne delen av prosessen er nemlig viktig. Om det samles opp for mye overskudd, for eksempel i en virksomhet – og dette samtidig skjer i mange andre virksomheter – blir det vanskeligere og vanskeligere å finne meningsfulle investeringer å plassere pengene i.

Bedriftene begynner å vokse utover sine naturlige områder geografisk eller formålsmessig. Vi fanges i en forestilling om at virksomheter skal vokse og bre seg ut. Det oppstår konkurranse om å få lov til å kjøpe andre virksomheter, fast eiendom eller andre langsiktige aktiva. Dermed drives prisene på disse aktivitetene opp, noe som ikke minst er til skade for dem som ønsker å etablere noe nytt. Det fører før eller siden til at bolig- og aksje­bobler sprekker. En vesentlig grunn til finanskrisen var faktisk at det var alt for mye kapital i omløp, på evig jakt etter avkastning.

Hvis vi som samfunn kan komme dit hen at det blir mer naturlig å gi bort en del av overskuddet, som privatperson eller som bedrift, vil vi faktisk oppnå flere ting. Vi blir bedre rustet til fremtiden. Tenk hva som kunne oppstå av muligheter om vi forsket mer på de store problemstillingene verden står overfor, og hvor det ikke står et kjøpekraftig marked og venter kort vei lengre frem? Vi styrker også det felles nivået i samfunnet som vi som individer er så avhengige av. En mer realistisk og nøktern sans for fordeling mellom individ og fellesskap vil kunne vokse frem. Samtidig vil vi bli mindre eksponerte for bobler i økonomien, og vi blir mer realistiske i forhold til å kunne se hva som reelt skaper verdi. Mindre ‘vekst for vekstens skyld’.

Artikkelen har tidligere vært trykket i Pengevirke nr. 3/2009.