Nr. 2015/4
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Bilder av eksempler på delingsøkonomi

Delingsøkonomi – ny vin eller nye flasker?

Lars Pehrson, administrerende direktør i Merkur Andelskasse

En bølge av nye tjenester og forretningsideer sprer seg raskt og diskuteres inngående, både i mediene og i de etablerte virksomhetenes styrerom. Er dette en ny måte å tenke på, som vil bre seg mer og mer eller er det bare et motepåfunn som raskt vil gå over, eller vil det forbli en spesialitet for en liten gruppe progressive i storbyene? Vil det for alvor true de etablerte formene for forretningsvirksomhet?

Det dreier seg om den såkalte delingsøkonomien. Om tendensen til ikke å være interessert i å eie, men kun å få tilgang til en ting eller tjeneste når man har bruk for den. Selve begrepet delingsøkonomi er upresist. Noen av de nye virksomhetene kan vel knapt karakteriseres ved at man deler noe, i hvert fall ikke i den vanlige betydningen av ordet, kun hvis man betrakter det å utnytte hittil uutnyttede ressurser som en form for deling. Airbnb er en virksomhet som nesten alltid omtales som et eksempel på delingsøkonomi. Det en utleietjeneste hvor en kan leie en (ferie-)bolig fra en privatperson. Alle kan leie, og man er ikke forpliktet til å leie ut sin egen bolig. Dette er ikke noe nytt, man har i mange år kunnet leie ferieboliger også på internett. Det nye er teknologien, en plattform som er så lett å bruke både for utleier og leietaker at konseptet har vokst eksplosivt. Airbnb og lignende plattformer verdsettes til multifantasillionbeløp, og grunnleggerne har allerede blitt veldig rike eller drømmer om å bli det. Det hele minner om dot.com bølgen for ca. 15 år siden, og denne delen av virksomheten er ikke preget av delingsøkonomi. Når de store plattformene er blitt så attraktive, skyldes det ikke minst adgangen til kundene, viten om deres atferd og muligheten til å reklamere for andre ting.

Andre konsepter krever mere av brukerne. Vil man være med, må man selv bidra med noe til ‘delebordet’, klær, verktøy eller hva det nå dreier seg om. På den måten kommer noe av den gamle nabodelingen tilbake, godt hjulpet av datateknologi. Mange føler ikke lenger at de kan ringe på hos naboene for å låne en drill fordi de knapt nok kjenner dem. Det føles lettere å kontakte en helt fremmed som man aldri har sett, men som er med i samme deletjeneste. Enda mer direkte blir kontakten hvis man er med i et matvarefellesskap hvor man møtes regelmessig til sortering og pakking av varene eller til felles bespisning. Moderne mennesker søker nye former for fellesskap som er mer temabasert en nærhetsbasert.

Mange ser delingsøkonomi som et gjennombrudd for mer bærekraftig atferd. Ressursene kan utnyttes mer effektivt, og forbruket reduseres. Vi vet alle at bilen står stille i garasjen det meste av tiden og at en drill sies å bli brukt i gjennomsnitt under en halv time i sin levetid. Potensialet for lavere forbruk er der helt klart, men effekten er ikke ubetinget. Det er helt avgjørende hvordan det øvrige forbruksmønsteret utvikler seg. Spørsmålet er om vi bruker det vi tjener på å dele på et forbruk som vi ellers ikke ville ha hatt.

Samkjøringstjenester er et godt eksempel. Dette vil helt klart gi en mer effektiv benyttelse av bilparken. Men spørreundersøkelser blant brukerne viser at samkjøring ikke erstatter kjøring med egen bil, men derimot bruk av offentlig transport (som oppfattes som dyrt) eller turer som ellers ikke ville bli kjørt.

Det blir spennende å se hvordan utviklingen går videre, f.eks. om brukerne vil anskaffe ting i fellesskap i stedet for å låne av hverandre. Hvis trenden går vekk fra å eie, vil det logiske skrittet være at ingen er interessert i å eie, alle vil bare leie. Det ser vi allerede i bildeleringene hvor det er ringene som eier bilene. Dette kan være starten på en ny folkelig andelsbevegelse.

Interessant blir det også om den nye bølgen vekker en ny økonomisk bevissthet. Langt på vei handler faktisk økonomi om å dele, selv om vi utveksler betaling for å få gjennomført transaksjonene enkelt og hurtig. Vi lever i et arbeidsdelt samfunn og arbeider derfor alltid med å dekke andres behov, ingen lever reelt av sitt eget arbeid, men av fruktene av de andres. Jo mer vi har mot til å dele med hverandre som samfunn, jo rikere blir vi. Dette er den nordiske modellen et godt eksempel på. Gjennom blant annet skatter har vi delt mye mer med hverandre enn de har gjort i mange andre land, og dermed har vi i Norden fått noen av verdens rikeste og tryggeste samfunn. Det er også lett å se at jo mer vi deler av vår viten med andre, desto mer får vi selv tilbake. Men det krever tillit til at de andre vil dele med meg når jeg deler med dem.

Hvis delingsøkonomi kan bidra til å bygge opp ny tillit blant oss sterkt individualiserte, moderne mennesker og dermed bevisstheten om at deling er nøkkelen til økonomiens gåte, er dette kanskje dens største virkelige potensiale på lang sikt.

Den danske tenketanken CONCITO har laget en rapport om delingsøkonomiens klimapotensial se www.concito.dk