Nr. 2014/1
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Arne Øgaard

Det er nok!

Arne Øgaard

Årets julehandel var lavere enn forrige år. Noen økonomer tolker det som et svakhetstegn i økonomien. Selv anser jeg det som positivt.

Økonomiens målsetting må være at folk får dekket sine behov, og nå kan det endelig se ut til at mange begynner å få nok. Det kan da ikke bare være meg som har huset fullt av mere enn jeg kan ønske meg. Klesskapene er fulle, bokhyllene er fulle, og på loftet er det ikke plass til mere. Det er ytterst sjelden jeg trenger å kjøpe annet enn mat. De fleste jeg kjenner har det likedan.

De som klekket ut ideen om at man stadig må kaste og kjøpe nytt har mye av ansvaret for dagens miljøproblemer. Men disse menneskene ser ut til å slippe unna uten noen form for påtale. Det finnes selvsagt mange nyttige ting, og det er mye det er kjekt å ha. Men tingene krever plass og vedlikehold, og blir det mange av dem kan det være vanskelig å finne igjen det rette. Mye av det jeg har brukes svært sjelden. Loddebolten for eksempel var nyttig en gang, men det ble med den ene.

Å dele med andre kan derfor ha mange fordeler. Spesielt hyggelig blir det å dele hvis det også kan innebære møter med nye mennesker. Det er derfor spennende at det nå begynner å oppstå mer organiserte former for delefellesskap. Deling kan selvsagt ha sine utfordringer. En stund delte jeg mye verktøy med naboen, men så ble det litt uklart hvem som hadde skylden når noe gikk i stykker. Deling krever våkenhet og åpenhet.

Den ‘usynlige tujahekken’ gjør at vi kvier oss for å spørre hverandre. Det kan være lettere å låne bort enn å spørre om noe til seg selv. Når jeg møtte en barnefamilie som trengte en sykkelhenger, tilbød jeg dem straks å låne min. Jeg kunne selvsagt ha solgt den, men ved å låne den ut har jeg mulighet til å bruke den selv hvis det plutselig skulle oppstå et behov. Det jeg har mest av er bøker , de deler jeg gjerne med andre. Det er hyggelig hver gang jeg kan hjelpe noen med en bok som de ikke finner på nærmeste bibliotek.

Denne uken deler jeg huset med tre ukjente. Jeg har noen rom som ofte står tomme. De som kommer kjenner noen jeg kjenner, og dermed føles det trygt. Det er selvsagt spennende å få noen fremmede helt inn i den private borgen, men foreløpig er alt bare hyggelig.

Nå deler stadig flere mere av tiden sin til arbeid med oppgaver de ikke får betalt for. Vi blir stadig flere som vil møte andre mennesker gjennom å gjøre noe meningsfullt. Det at disse aktivitetene ikke belaster jorda med forurensende produksjon og søppel er bare ett av flere viktige aspekter.

Hvis økonomen ikke for lengst har kastet dette bladet i veggen, kan det hende at han brøler at vi undergraver den økonomiske sirkulasjonen som opprettholder velferdssamfunnet, ved å arbeide uten lønn og utveksle varer og tjenester uten penger. Redusert forbruk og økt delepraksis må derfor være et første skritt til en omorganisering til et mer bærekraftig samfunn.

Pengestrømmene må styres mere mot omsorg og kultur enn mot handel og forbruk. Dette kan gjøres på mange ulike måter, men et bidrag kan være at vi også deler mere av pengene våre i form av frie gavepenger. Det vil si at vi gir til realisering og utvikling av bærekraftig produksjon som først kan gå i økonomisk balanse på lengere sikt og til hjertelig omsorg og kulturell inspirasjon. Vi kan dele penger med folk som kan gi noe tilbake til samfunnet i stedet for å kjøpe mer av det vi godt kan klare oss uten.