Nr. 2015/4
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Arne Øgaard, artikkelforfatter

Deling eller ekstrainntekt?

Arne Øgaard

Vi lever i en verden med begrensede ressurser og med et forbruk som innebærer en stor miljøbelastning. Et effektivt tiltak for å minske forbruket vil være at vi deler mest mulig på de materielle godene. Vi kan ha ledige rom i huset, en bil som mest står i garasjen, en båt eller hytte vi knapt har tid til å bruke, redskaper som benyttes en sjelden gang osv. Mulighetene er uendelige.

Gamle marxister har sett på delingsøkonomi som et middel til å lede pengestrømmen bort fra de store kapitalistene. Fra et ressursperspektiv vil deling være et vesentlig bidrag. Sett fra et arbeidsplassperspektiv er noen engstelige for at dette vil føre til tap av arbeidsplasser, spesielt i hotell- og taxinæringen. Omsetningen i butikkene kan også gå ned. Men samtidig med frykten for arbeidsløshet finnes det også en frykt for mangel på arbeidskraft. Ett spørsmål er hvem som skal stelle det økende antallet eldre og syke. Et annet er hvem som skal hjelpe de mange unge som sliter med psykiske problemer. Å omskolere hotellansatte til pleiehjems- og sosialarbeidere vil selvsagt kreve at noen deler av sin kunnskap, men den største utfordringen vil være hvordan pengestrømmen skal omdirigeres dit behovene er størst.

Kristin Lind Thornes og Vibeke Thuve har påvist at skattemyndighetene ligger på etterskudd i forhold til den raske utviklingen og at de internasjonale delingsplattformene trives godt i ‘skattesnyterparadisene’. I den grad delingstjenester bidrar til å svekke den offentlige økonomien, vil det ligge en økt utfordring i å fordele penger slik at de kommer flertallet til gode. Dette kan skje gjennom å arbeide fram bedre politiske løsninger, men også gjennom aktive arbeidstakerfond, gavefond og personlige bidrag. Overalt hvor penger hopes opp, trengs en innsats for bedre sirkulasjon og fordeling.

Hvis delingsøkonomien fører til et senket pengebehov, vil det kunne bli lettere å dele på inntektsgivende arbeid. I dag er det mange som jobber seg fra både helse og familie, mens andre lider av ikke å slippe til. Et annet alternativ som får stadig større oppmerksomhet er innføring av borgerlønn. Det vil si at vi større grad må løsrive arbeid fra lønn. Hvis alle får dekket sine grunnleggende behov, kan de i større grad spørre seg selv om hvor i samfunnet deres evner og krefter best kan gjøre en innsats. Men en slik ordning krever en helt ny delingsvilje og en frigjøring fra den eiertrangen som gjennomsyrer vårt vestlige samfunn.

I tillegg til miljøperspektivet kan en bak den moderne delingsøkonomien ane to ulike motiver. Det ene er de som vil benytte seg av delingstjenester slik at de får styrket sin egen økonomi. Det andre er de som opplever at de har rikelig og at de gjerne vil dele det de har med andre.

I mitt hode er det å dele å gi andre del i noe hvor du allerede har overflod og hvor du ikke venter spesielt mye tilbake. Kanskje bare litt for å kompensere for slitasje. Mye av det som i dag kalles delingsøkonomi kan derimot kalles privat utleie. Det vil si at deling kun blir et middel til å styrke egen økonomi slik at vi kan bruke enda mer penger på oss selv. Vi kan leie ut vårt eget for å skaffe en ekstrainntekt og bruke de andres for å slippe utgifter. Dermed oppnår vi en fortjeneste som kan anvendes til et forurensende og miljøbelastende forbruk. Skal delingsøkonomi bli en økologisk suksess, må den innebære at vi deler et felles ansvar for samfunnet og naturen.