Nr. 2019/4
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Kvinne med lyst hår i sommerlige, grønne omgivelser.
Pengevirke 20 år

20-årsdrømmen: Verden i 2040

Hege Skarrud. leder i Spire / Hege Skarrud (f. 1990) er leder i miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire. Hun har en master i internasjonale miljøstudier fra NMBU(Foto:) Simen Strøm Braaten

Leder i Spire, Hege Skarrud ser for seg verden i 2040.

Hvordan verden vil se ut i 2040 er vanskelig å forestille seg i den tiden vi nå lever i. På dårlige dager er det ikke noen fin tanke. Da fremskynder den et ønske om å ligge under bordet og bli der. Andre dager er det noe av det viktigste man har – en tanke om at fram i tiden har vi klart å lage et alternativ til dagens sosioøkonomiske- og økologiske krise. Jeg ønsker her å framheve den siste.

En framtid der mennesker og miljø er i sentrum. Hvor tanken om fortsatt økonomisk vekst er noe vi ser tilbake på og ler av (litt som bildene av oss selv fra videregående). Sammen har vi skapt et bærekraftig samfunn, der avgjørelser skjer i åpne og desentraliserte rom, og lykke og velstand defineres av alt annet enn størrelsen på lommeboka.

Den nye økonomien

Økonomi, markeder og finans er ingenting i seg selv. De er blitt utviklet i et forsøk på å gi mennesker bedre liv. I dagens økonomiske system virker det som om vi har glemt det. I 2040 har vi igjen skjønt at det gode liv for alle er målet, og økonomi er kun et middel.

Kostnaden ved å sette nyliberalismen til å løse problemer den ikke er skapt til å løse er klimaendringer og sosiale ulikheter kloden over. I 2040 jobber vi fortsatt med å rette opp skadene. Men, vi tenker annerledes nå. Vi forholder oss til en økonomi som er uløselig knyttet til naturødeleggelser og utslipp, som forstår nettopp slike konsekvenser, og som i sitt design aktivt motarbeider ødeleggelsene. Vi regner reelle kostnader og husker at vi bor på en planet med et begrenset ressursgrunnlag.

Vi lever ikke lenger i et forbrukersamfunn, der elektronikk er skapt for å leve kun et kort liv så vi må erstatte den flere ganger i året. Hvor arbeidere er delt inn i øverst og nederst i en global verdikjede, og fordelingen av verdiskapingen likeså er urettferdig fra øverst til nederst. Nå har vi kvalitet og reparasjoner. Vi deler. Vi har en sirkulærøkonomi integrert i økonomien vår. Hvor fordeling av verdiskaping er rettferdig og miljø- og klimakostnadene nærmest ikke-eksisterende.

Vi lever ikke lenger i et forbrukersamfunn, der elektronikk er skapt for å leve kun et kort liv så vi må erstatte den flere ganger i året. Nå har vi kvalitet og reparasjoner. Vi deler. Vi har en sirkulærøkonomi integrert i økonomien vår.

I 2040 kan vi skru på nyhetene uten å få en følelse av at verden går til helvete. Vi har klart 2030-målene, og vi er godt i rute for 2050-målene. Dette er mulig gjennom samarbeid og aktiv demokratisk deltagelse. Etter at Mercosur-avtalen gikk i vasken, endret vi på hvordan vi lager handelsavtaler. Fra lukkede rom, med hemmelig tekster, og ut i lyset. Endelig er menneskerettigheter, klima og miljø de viktigste prinsippene i handelspolitikken. Men størst av alt er lokale markeder med lokale verdikjeder. Vi produserer hovedsakelig lokalt nå. Vår handel internasjonalt er mindre, fordi vi ikke trenger den.

Veien dit

Også var det olja da. Det blir ikke lett å få til overgangen fra oljenasjon til en fornybar energinasjon. Men i 2040 har vi et olje- og gassfritt samfunn.

Da det ble tydeligere at klimakrisa var reell og hvilke konsekvenser den har for våre liv, klarte de klimastreikende unge, etter flere år i gatene, å overtale selv AP og Høyre. Nei, visst hadde ikke markedet klart å ta konsekvensene av olja. Økonomisk vekst som tiltak for å sikre mennesker og miljø var tydelig et feilgrep. Omfordeling av økonomien og samfunnets goder ble innført som tiltak. Offentlige investeringer i fornybar energi, grønne arbeidsplasser og jordbruk hindret arbeidsledighet.

At det skulle ta så lang tid for Norge å innse ansvaret for utslippene fra oljen vi solgte er i ettertid til å grine av. Været er fortsatt kjipt i 2040, men det har i det minste stabilisert seg, og vi har fått tilpasset oss. At hele Norge har blitt Bergen er noe vi må leve med. Det har vel alltid vært fint i Bergen uansett.

Menneskene

Det måtte en avindividualisering av samfunnet til for å skape en bærekraftig verden. ‘Race to the bottom’ ga oss kanskje t-skjorter til 49 kroner, men til slutt innså vi at kostnaden for billige produkter var for høy. At verdi handler om mer enn BNP, og at velstand er mer enn å ha mest. Solidaritet lærte oss at vi som har mest må ta det største ansvaret. Europa ble karbonnegativt allerede i 2029, mens store deler av Asia fremdeles har utslipp.

Vi skapte byer og lokale markeder sammen. Reko-ringene som oppstod i 2019, startet en helt ny bevegelse av lokalt demokrati og marked. Råvareprodusentene fikk tilbake sin makt over både areal, produksjon og eget liv. Grossistene og de multinasjonale selskapene verdt milliarder måtte i 2030 legge opp. Folkets lokale markeder er det som styrer i 2040. Vi er aktive deltagere i å utarbeide byer og tettsteder. Vi har desentralisert makta.

Nok en utløsende faktor var innføringen av sekstimersdagen i 2021. Denne ga oss mer tid til å være borgere, medmennesker, venner, familie og oss selv. I 2040 jobber vi langt mindre. Det fremmer oss som et globalt fellesskap, hvor alle er en del av flokken.

Nok en utløsende faktor var innføringen av sekstimersdagen i 2021. Denne ga oss mer tid til å være borgere, medmennesker, venner, familie og oss selv. I 2040 jobber vi langt mindre. Det fremmer oss som et globalt fellesskap, hvor alle er en del av flokken.

Vår nye flokkmentalitet gjorde at FNs klimaforhandlinger begynte å gi resultater. Spesielt da president Alexandria Ocasio-Cortez satte i gang Green New Deal etter valget i 2024, kom framskrittene. Rike land begynte å ta ansvaret vi skylder verden. Etter fulgte også India, Kina og Brasil.

Kostnad og effekt

Det kostet mye å stanse klimaendringene. Men den største kostnaden var at det tok for lang tid. 30-årene var preget av flere flyktningstrømmer på grunn av ekstremvær og mangel på drikkevann. Størst var bølgen fra land som var avhengig av smeltevann fra Himalaya. Når isbreene smeltet, forsvant også tilgangen på nok vann. Korallrevene er fortsatt et stort savn.

I 2040 dør ikke lenger barn av luftforurensning i storbyer i India og Kina. Verdens regnskoger vokser for hvert år som går. Norsk seterkultur lever i beste velgående, mye takket være at unge folk fikk tilgang på små bruk, og vi la om fra stordriftsfokuset. Vi jobber mindre og eksisterer mer. Vi har gått fra å være baller av angst som konkurrerer med hverandre, til å jobbe sammen om å bygge samfunnet. Mennesket og miljø står i sentrum. Det er godt å leve i 2040, selv om det regner i overkant mye.