Nr. 2011/3
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Borgerlønn

Erik Christensen, tidligere lektor i samfunnsfag på Aalborg Universitet

– en videreutvikling av velferdssamfunnet
Samfunnet vårt er hierarkisk strukturert, med permanente utfordringer i forbindelse med arbeidsfordeling og arbeidsledighet. En konsekvens av dette er problemstillinger som følger av at deler av utsatte grupper blir gjort til sosialklienter. Borgerlønn kan bidra til å løse slike problemer og til å skape større rettferdighet.

Vi har et ganske skjevt syn på samfunnsøkonomien. Vi tror at vi klart kan måle den enkeltes innsats i samfunnet ved kun å se på markedet. Men vi lever i en svært komplisert samfunnsstruktur, som ikke bare omfatter det økonomiske markedet. Vi arbeider ikke bare for oss selv, men også for andre, og vi nyter godt av andres arbeid.

Vår infrastruktur og teknologi er ikke enkeltpersoners verk, men et felles produkt. En arv fra forrige generasjoners arbeid. Den tilhører ikke noen få, utvalgte personer, men fellesskapet. Samfunnet inneholder altså en felles kapital, som alle naturlig bør få del i. Det er den moralske argumentasjonen for og logikken bak, at alle samfunnsmedlemmer får en løpende andel av vår felles kapital. Et utbytte fra det produksjonsresultatet som skapes, – en borgerlønn.

Permanent utstøtte

Lønnet arbeid dominerer samfunnet vårt. Øverst i samfunnspyramiden er mennesker med et sikkert lønnet arbeid, som aldri opplever arbeidsløshet. Nederst er en relativt stor gruppe som havner utenfor arbeidsmarkedet, fordi de midlertidig eller permanent ikke kan brukes på det tradisjonelle arbeidsmarkedet. I stedet mottar de ulike former for trygde- og stønadsordninger.

I løpet av de siste 25 årene har det konstant vært ca. 25 prosent av befolkningen mellom 18–66 år som er utenfor arbeidsstyrken av ulike årsaker, som får sosiale ytelser. Det tilsvarer vel 800 000 helårsmottakere i Danmark. Vi har innført arbeidsmarkedsreformer og sosialreformer, og det har vært høykonjunktur. Men ingen inngrep har hjulpet. Det er kun skjedd litt omflytting mellom ulike trygdeytelser. Blant trygdemottakerne finnes en særlig underklasse av flyktninger og innvandrere, som befinner seg på et nivå med lavere sosial ytelse enn etniske danske (i form av starthjelp og introduksjonsytelser). Denne fastlåste klassedelingen skaper flere problemer for alle grupper. Både for dem som er i arbeidsmarkedet, og for dem som er utenfor.

Et belastende arbeidsmarked

Det moderne arbeidsmarkedet er blitt så krevende at mange hvert år blir utstøtt, midlertidig eller permanent. 20–30 prosent av befolkningen, – særlig dem innenfor arbeidsmarkedet, – antas å lide av stress. Aktiveringspolitikken overfor arbeidsløse og mottakere av sosial støtte inneholder også flere typer problemer. For det første er dette en dyr ordning, ca. 15 mrd. pr. år i Danmark. For det andre er effektene meget begrenset.

Riksrevisjonen har fastslått (2010) at aktiveringsarbeidet overfor de ikke-arbeidsmarkedsklare mottakere av sosialstøtte, som i perioden 2006–2009 har kostet 9 mrd. dkk, ikke har hatt noen effekt. Dessuten blir reglene for sosiale ytelser stadig mer innviklete. Staten stiller i stigende grad spesifikke krav til mottakernes livsform og adferd som betingelse for å motta ytelser. Det skaper rettsikkerhetsproblemer og problemer med klientgjøring.

Klientgjøring

Tendensen til klientgjøring ses tydelig på sykepenge- og førtidspensjonsområdet. I de siste årene har de skjedd en voldsom vekst i antall somatiserende tilstander med diagnoser som fibromyalgi, kronisk whiplash-syndrom, kroniske smerter, kronisk tretthetssyndrom, med mer. Dette viser seg i et økende sykefravær.

Her er det vanskelig å stille en ‘riktig’ diagnose. De umiddelbare symptomene er ofte utbrenthet, stress og kroniske smerter. De bakenforliggende årsakene kan være et oppjaget arbeidstempo, utrygghet i jobben og familiære konflikter. Disse menneskene er ikke friske nok til å ivareta en jobb. Derfor søker de å få en diagnose, som kan sikre dem sykedagpenger og en eventuell førtidspensjon. Og leger, psykologer og advokater lever av å stille diagnoser, hvilket er med på å ‘sykeliggjøre’ menneskene ytterligere.

Borgerlønn = Fleksibilitet og frihet

En generell borgerlønn vil skape større fleksibilitet og frihet på arbeidsmarkedet, og det vil bidra til å fordele lønnsarbeidet bedre. Samfunnsinntekten skal være ubetinget og en rett til en inntekt på et beskjedent nivå, som svarer til et sted mellom folkepensjon og arbeidsløshetstrygd.

Borgerlønn må være for alle statsborgere og mennesker med permanent opphold i en stat. Den skal gis til alle uavhengig av inntekt og formue. Dette i motsetning til en rekke sosiale ytelser, som er behovsbasert eller som oppnås ved opptjening. Derfor er det ingen rådighetsplikt eller aktiveringsplikt knyttet til en ubetinget borgerlønn, slik det er i dag ved dagpenger ved arbeidsledighet og sosialstøtte.

Ved at borgerlønnen ikke motregnes mot vanlig arbeidsinntekt, unngår man den såkalte ‘fattigdomsfellen’, hvor den faktiske inntekten blir lavere enn dagpengesatsen. Derfor vil det alltid lønne seg å arbeide. Borgerlønn vil dermed motivere til å påta seg arbeid, men også gi bedre mulighet til å starte selvstendig virksomhet.

En borgerlønn er ikke en ny type overføringsinntekt for noen bestemte personer eller grupper, men det skal gi en grunntrygghet for alle. Den vil gi styrke til individets frihet og uavhengighet både i forhold til arbeidsmarkedet, staten og det sivile samfunnet. Skillet og motsetningene mellom såkalte ‘ytende’ og ‘nytende’ borgere oppheves ved at alle innbyggere er likestilte i forhold til økonomisk trygghet.

Innvendinger

Likevel er det politisk motstand mot samfunnslønn. Mange mener at dette strider mot alle felleskaps moralske logikk. Man skal yte for å kunne nyte. Og det må være en sammenheng mellom rettigheter og plikter. Så hvordan forsvare å gi alle et eksistensminimum uten å kreve en motytelse?

Argumentasjonen brukes imidlertid snevert omkring lønnsarbeidet. Men det uformelle (ulønnete) arbeidet, – husarbeidet, omsorgsarbeidet, det uformelle arbeidet i nærmiljøet, det politiske arbeidet, – som alle mer eller mindre bidrar til, – er en nødvendig forutsetning for at lønnet arbeid skal kunne finne sted. Og er det ikke også viktig å verdsette det arbeidet?

Det har vi jo ikke råd til, vil mange si. Da vil folk slutte med lønnet arbeid og heller bli kunstmalere og musikere. Alle undersøkelser viser imidlertid at vi er et arbeidselskende folk, og bare meget få vil velge å leve på et eksistensminimum. Markedet vil også regulere nivået på dette eksistensminimumet. Hvis borgerlønnen er for høy og det mangler arbeidskraft, må flere påta seg lønnet arbeid, eller borgerlønnen må reduseres. Hvis mange har lønnet arbeid, vil borgerlønnen kunne økes.

I praksis

Hvordan skal en slik borgerlønn utformes konkret? For det første ved å erstatte de fleste sosiale støtteordninger med en ubetinget basisinntekt. Det gjelder for eksempel folkepensjon, førtidspensjon, aktiveringsytelser, sosialstøtte, starthjelp, introduksjonsytelser, syke- og barselspenger, personfradrag, barnebidrag og studiefinansieringsordninger. (Red. anm.: Artikkelen er skrevet med utgangspunkt i danske støtteordninger, og de danske betegnelsene er beholdt i den norske oversettelsen.) Denne gjennomgripende rasjonaliseringen vil gi vesentlige innsparinger, som heller kan bidra til å finansiere en basisinntekt.

Vi kan videre tenke oss ulike finansieringsmodeller. Den enkleste måten er å la skattesystemet administrere basisinntekten i form av en negativ skatt. Rent praktisk kan det skje det ved å gi alle et skattefritt fradrag på selvangivelsen tilsvarende borgerlønnen, – p.t. tilsvarende et beløp på 96 000 dkk, – og beskatte alle inntekter med en flat skatt på for eksempel 50 prosent. Hvis total inntekt minus samfunnslønn er negativ, utbetaler likningskontoret forskjellen med for eksempel et beløp hver måned. Modellen har tilsiktet minimal fordelingsmessig effekt og nøytralitet med hensyn til skattetrykket (se Per Sørensens beregninger på www.basisindkomst.dk ).

En annen mer radikal modell er å kreve inn de arbeidsfrie verdiøkninger ved å eie grunn. En tomteskatt kan finansiere en ubetinget samfunnslønn til alle. Tomteskatt er en løpende avgift som skal betales av alle som har skjøte på at de eier tomtegrunn. Avgiften skal svare til jordrenten på det gjeldende jordstykket. En slik reform sikrer at alle innbyggere i samfunnet får del i de samfunnsskapte verdistigningene, i motsetning til i dag, hvor de tilfaller en liten gruppe.