Nr. 2016/4
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Aktuelle bøker

Borgerlønn som nødvendighet

Arne Øgaard

Ottar Brox er kjent som en forkjemper for likeverd og like livsvilkår og som en sterk talsmann for nordnorske bygdesamfunn. Selv som 84-åring er han en aktiv samfunnsdebattant, nå sist med boka; På vei mot et postindustrielt klassesamfunn?

Brox er en av mange som påpeker at små økonomiske forskjeller er grunnlag for stor grad av tillit og mindre sosiale problemer i et samfunn. I sin beskrivelse av den historiske utviklingen i Norge legger han stor vekt på muligheten til å dyrke opp egen jord og til å drive eget fiske. I England bidro den industrielle revolusjon til at folk nærmest ble jaget inn til industrien av en adel som beholdt kontrollen over jorda. I Norge hadde derimot fattige nordmenn en mulighet til å si nei til underbetalt arbeid ved å velge et alternativ på bygda. Dette er utvilsomt et viktig moment, men andre vil kanskje legge større vekt på arbeiderens rettighetskamp eller på et humanistisk innstilt borgerskap. I tillegg til å fremheve betydningen av nydyrking og fiske er Brox en forkjemper for at fisken skal tilhøre kystbefolkningen og ikke en liten tråleradel. Han ser at det også i fremtiden vil være viktig at folk kan livnære seg i primærnæringene.

I dagens situasjon ser han med bekymring på at ungdom oppfordres til å ta utdannelse slik at de kan unngå de skitne og helsenedslitende lavtlønnsjobbene. Han frykter at vi er i ferd å innrette samfunnet slik at andre folkegrupper må ta på seg slitet for lav lønn. Det er ikke vanskelig å se at utviklingen går i denne retningen, og det er spørsmål om vi er i ferd med å gjøre oss selv til et slags ‘herrefolk’. Et spørsmål som knapt er omtalt i den politiske debatten.

Som mange eldre har han kritiske bemerkninger til mye i samtiden og også til utdanningssystemet. «Den virkelig kulturelle utfordringen i vår tid, er etter min mening ikke å sørge for at den oppvoksende slekt setter tilstrekkelig pris på dikt, grafikk og ballett eller skaffer seg andre tegn på at de hører til i den voksende kulturelle middelklassen». Han er spesielt skeptisk til for mye kulturfag i yrkesutdannelsen, og det ville jeg også vært hvis målet var å skaffe seg slike ytre tegn. Men i den grad kulturfag gir en forsterket opplevelse og innsikt i hva det er å være menneske, kan det berike alle norske ungdommer, og det strider mot likehetsidealet hvis noen skal utestenges fra å oppleve slike kvaliteter. Rikdom er så mye mer enn penger.

Ottar Brox har tid til å følge med i det som skjer i verden, og han ser at et økende antall unge utestenges fra arbeidsmarkedet. Han registrerer at økt økonomisk vekst ikke nødvendigvis gir nye arbeidsplasser, men at den skjerpede konkurransen i økende grad fører til utflytting av arbeid fra den ‘rike verden’. I motsetning til den naive optimismen vi ser hos de fleste politikere, påpeker Brox at vi i framtiden må få helt nye former for arbeid. Han er ikke fremmed for at arbeidsevner kan brukes på egendefinerte prosjekter. Forutsetningen for slikt egendefinert arbeid vil være en form for borgerlønn. Brox går ikke spesielt grundig inn på hvordan dette kan gjennomføres, men henviser til det lille skriftet Borgerlønn av A. Askeland og P.N. Waage, som er tidligere er omtalt i Pengevirke.