Ny økonomisk kurs etter koronaepidemien?
Arne Øgaard
Publisert: 15/06/2020
Et virus har lammet verdensøkonomien, og avslørt dens svakheter. Det er på tide med økonomisk nytenkning.
Det er blitt klart at svært mange i Norge er avhengige av å tilby varer og tjenester som andre vil kjøpe. De har lite egenkapital og er sårbare for stopp eller nedgang i omsetningen. Når de ikke annonserer, sliter avisene.
Den norske staten har imidlertid nærmest uendelige summer, som kan sprøytes inn i redningspakker. Fordelingen av de statlige summene er omdiskutert fordi ikke alle får det de trenger. De fleste andre land har ikke Norges muligheter, og mange rundt oss er usikre på om de må velge mellom pest eller konkurs og sult.
I Norge er mange permittert og må gå betraktelig ned i lønn. Likevel får noen høyere inntekt enn andre, som sliter med å holde samfunnet i gang. Skog- og jordbruket roper etter arbeidskraft, og til tross for lav lønn har mange allerede søkt om å få delta i skogplanting.
Nesten daglig kommer det artikler om at vi må gjenoppbygge den farmasøytiske industrien fordi vi ikke får importert de medisinene vi trenger. Det stilles også spørsmål om den nasjonale og globale matvareforsyningen blir tilstrekkelig hvis viruset får fortsette sine herjinger. Russland har allerede stoppet sin korneksport.
Dette bare for å nevne noen av de aktuelle svakhetene som har vist seg ved vår nåværende økonomi. Det positive ved situasjonen er at miljøbelastningen har blitt betydelig mindre. Mange byer har fått renere luft, og CO2-utslippene synker betraktelig. De rike landenes overforbruk av energi og viktige råstoffer har forhåpentligvis også sunket.
Et viktig spørsmål er om vi kan beholde noen av disse positive endringene når vi skal tilbake til en ny normal. Den gamle normalen hadde bragt oss inn i et selvødeleggende system, som på sikt er langt mer truende enn koronautbruddet.
Flere har reist spørsmål om vi kan skape en økonomi hvor det også er mulig å leve uten at så mange kontinuerlig må tilby noe til salgs. En økonomi med høyere selvbergingsgrad hvor vi forbruker færre ressurser, og hvor vi samtidig får en mer rettferdig fordeling både nasjonalt og globalt, samtidig som naturmangfoldet opprettholdes.
Nytt velstandbegrep
En slik endring av økonomien krever en fornyelse av begrepet velstand. Til nå har velstandsøkning ofte blitt brukt som synonymt med lønnsøkning. Alle trenger selvsagt å få dekket utgifter til mat, hus, klær og kulturelle aktiviteter på et rimelig nivå. Men over en viss grense gir ikke mer penger et bedre liv. Det store jaget etter eksklusive opplevelser kan snarere tolkes som et uttrykk for indre tomhet. Som Arne Garborg skrev i «Om pengar»:
Penger gir deg skalet av alle ting, altså det overfladiske, men ikke kjernen, de virkelige verdiene. I stedet for å la oss drive av økende forbrukspress, vil virkelig velferd innebære mer tid til å reflektere over hva som er de grunnleggende verdiene i livet.
Vi trenger rom til å gi mer omsorg og til å finne ut av hvordan vi bedre kan leve og arbeide sammen. Vi trenger også flere som kan opplyse og inspirere til et bedre liv med et lavere materielt forbruk.
De store lønnsforskjellene er et utrykk for noe av det syke i dagens økonomi. Når noen krever tillegg til sine millionlønner, kan det skyldes at de mangler grunnleggende verdier og rettferdighetssans. Penger kan være som et rusmiddel, som ikke gir noen varig tilfredsstillelse, men bare stimulerer jag etter mer penger og luksusforbruk.
En endring av økonomien krever også en ny bevissthet om hvorfor vi arbeider. Vi må øke forståelsen for at vi arbeider for å dekke hverandres behov og for å ta vare på livsgrunnlaget vårt, naturen og matjorda. En slik innsikt vil gjøre at arbeidet i seg selv gir større opplevelse av mening. Vi må selvfølgelig også ha rettslige avtaler som sikrer en rimelig lønn og at det overskuddet vi skaper ikke misbrukes.
Grunnleggende behov
I en verden hvor stadig flere faller ut av det tradisjonelle næringslivet må vi følge menneskerettighetene og sørge for at alle får dekket grunnleggende livsutgifter. Dette kan skje gjennom grunninntekt (borgerlønn) eller negativ skatt. Det siste vil si at de som tjener under en viss grense får penger av de som tjener over grensen.
Samfunnet er fullt av meningsfulle og ugjorte oppgaver, som faller utenfor dagens lønnssystem. For de enkelte og for fellesskapet vil det være et fremskritt om flere kan gjøre det de selv opplever som meningsfylt i stedet for å måtte strebe etter å tilby noe som andre kanskje vil kjøpe.
Effektiv rasjonalisering har gitt investorer og eiere store overskudd, men det er nødvendig at disse midlene i større grad tilfaller samfunnet som helhet. Større beløp må overføres fra den spekulative finansøkonomien til realøkonomien og kulturlivet.
Det må ikke nødvendigvis skje gjennom skatter og statsmakt. Det kan også skje ved at de involverte i produksjonsprosessen får være med på å bestemme. Samfunnsnytte må bli et viktig aspekt ved alle økonomiske transaksjoner, slik vi praktiserer i Cultura Banks låneavdeling.
Det finnes ingen enkel løsning for en sunnere og mer rettferdig økonomi. Det trengs en omfattende utviklingsprosess hvor mange deltar for å skape et mer sosialt, meningsfullt og bærekraftig samfunn. Denne prosessen må starte nå, før vi er tilbake i den destruktive «normalen».