Nr. 2013/3
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Fra garantert minsteinntekt til borgerlønn

Anja Askeland, leder av Borgerlønn-BIEN Norge

I Dauphin i Canada ble det fra 1974 til 1978 gjennomført et pilotprosjekt med garantert minsteinntekt (Mincome). Dette fikk liten innvirkning på arbeidsmarkedet, men det hadde en markert effekt på innbyggernes livskvalitet. Dette gjaldt både hos de som fikk og hos de som ikke fikk Mincome.

En politisk skifte førte til at prosjektet ble avsluttet i 1978. 1800 kartonger med dokumentasjon ble ikke åpnet før i 2009, men da ble materiellet gjennomgått av doktor i medisin, Evelyn Forget. Hun fant 8,5 % reduksjon i sykehusbesøk (10–12 % for gruppen som fikk Mincome), færre arbeidsrelaterte ulykker, mindre vold i hjemmet, færre bilulykker og en sterk reduksjon i psykiatriske innleggelser. Unge fattige valgte å ta utdannelse fremfor å ta dårlig betalte jobber. Kvinner med små barn arbeidet mindre.

Når også de som ikke mottok Mincome fikk en bedring av livskvaliteten, kan det være fordi de opplevde en større trygghet. De visste at de også ville få Mincome hvis noe skulle skje. Bøndene trengte ikke frykte at avlingen skulle slå feil.

Borgerlønn i Afrika og India

Minsteinntekt gis til de som tjener lite eller ingenting, mens borgerlønn gis til alle. Landsbyen Otjivero i Namibia var preget av håpløshet, sult og fattigdom. I 2004 ble det dannet en koalisjon av kirker, fagforeninger og frivillige organisasjoner som initiativtakere til borgerlønn. I 2008 hadde de samlet inn nok penger og gikk i gang med et toårig pilotprosjekt.

I Otjivero bodde omlag 1000 personer. Alle som var under 60 år og som var bosatt der 1. januar 2007, fikk en ubetinget månedlig utbetaling på 100 namibiske dollar. Dette førte umiddelbart til en mobilisering av lokalsamfunnet. De dannet et lokalt råd på 18 personer, som veiledet landsbybeboerne slik at de ikke ble fralurt pengene. Rådet bidro også til å tilrettelegge for en god utvikling i landsbyen. Resultatene var påfallende positive. Fattigdommen ble redusert fra 76 % til 37 %, og dermed ble det også en sterk reduksjon av underernæring blant barn. Frafallet på skolen falt fra ca. 40 % til nesten 0 % på ett år. Etter innføringen betalte 90 % av foreldrene skolepenger og investerte i skoleuniformer til barna.

Det skjedde også en markant økning i den lokale økonomiske sirkulasjonen. Noen familier startet små virksomheter, som produksjon av murstein, bakeriutsalg, skreddervirksomhet, etc. Siden beboerne nå fikk økt kjøpekraft, handlet de mer lokalt, og flere av virksomhetene kunne dermed overleve og vokse. Andre positive effekter var redusert gjeld og økt sparing, samlet kriminalitet falt med 42 %, og kvinner ble mindre avhengige av menn.

I Madyar Pradesh i India foregår det nå et lignende pilotprosjekt. Det er formet etter samme mønster som i Namibia, og den demokratiske funksjonen til landbyrådet i Otjivero ble ansett som viktig for en god utvikling. I India har Self Employed Women’s Association(SEWA) samme rolle som landsbyrådet. Tilsammen 20 landsbyer bestående av 6000 mennesker er med på pilotprosjektet. De foreløpige resultatene er veldig gode både når det gjelder, fattigdom, ernæring og utdanning. Også her har det kommet i gang en spiral av økonomisk vekst.

Trygghet for inntekt

En trygg inntekt gir øket livskvalitet. Både i Canada og Namibia fikk spesielt de unge et bedre liv og flere muligheter. Det å kunne ta utdannelse kan gi gode utviklingsmuligheter både for den enkelte og for samfunnet. En annen viktig observasjon var at kriminaliteten sank begge steder. Den som får, trenger ikke å ta fra andre. Studiene viste også fremskritt for kvinner og likeverd. I Namibia reduserte det kvinnenes avhengighet av transaksjonsbasert sex. Barnas borgerlønn ble utbetalt til den som hadde hovedomsorgen, og det var i de fleste tilfellene mødrene. Også dette bidro til større selvstendighet for kvinnene. I Dauphin førte Mincome til at mødre hadde friheten til å velge å være hjemme med små barn lenger. De hadde mulighet til å velge den aktiviteten de selv anså som mest verdifull. I et velstandssamfunn har vi allerede et for høyt forbruk, og vi må tenke annerledes om vekst. Det som øker livskvaliteten og kvaliteten til samfunnet kan vise seg å være andre aktiviteter enn de som i dag gir en lønnsinntekt.


Forfatteren av artikkelen, Anja Askeland er bachelor i utviklingsstudier og student ved Universitetet i Oslo

Uten stigmatisering

Å motta trygd oppleves som stigmatiserende. Noe av det samme vil gjelde for en garantert minstelønn. En borgerlønn som gis til alle vil fjerne slik stigmatisering. Stanislas Jourdan, som er leder av EU initiativet for borgerlønn, beskriver borgerlønnen som en kulturell impuls, den skal utbetales som en menneskerett. Å realisere en slik reform vil kreve at vi ser på arbeid og verdiskaping på en helt ny måte.

Basic Income Earth Network (BIEN) definerer borgerlønn som en betingelsesløs, universell grunninntekt, som utbetales til hver borger uavhengig av andre forhold. Dette vil gi menneskene frihet, og friheten fører til at vi må ta ansvar for våre egne liv. Innføring av borgerlønn bør derfor være tilknyttet utviklingen av et lokaldemokrati. Borgerlønnen skal være upåvirket av andre inntekter. Mange stiller spørsmål om hvordan en slik lønn skal finansieres og om den vil gjøre de rike rikere. Det finnes ikke noe enkelt svar på disse spørsmålene. I BIEN Norge er det flere ulike tanker om hvordan dette skal gjennomføres i praksis, og det nedsettes nå en arbeidsgruppe som skal samordne og utvikle de ulike ideene. Vi håper at de gode resultatene fra Canada og Namibia kan inspirere flere til å bli med i dette viktige arbeidet.

Les mer: www.borgerlonn.no