Dette hørte jeg i kulturnyhetene en morgen ved tannpussen. Morgenen etter brakte det samme programmet melding om at bukkehornmusikeren Karl Seglem også hadde fått penger til sin nye plateutgivelse fra crowdfunding eller folkefinansiering, som vi prøver å kalle det på norsk. Jeg anser dette som et tegn på at denne finansieringsformen nå begynner å bli utbredt også i Norge.

Pia Myrvold er riktignok en verdenskjent kunstner som brukte en amerikansk side, men om vi ser på den norske varianten eller andre aktuelle sider som bidra.no, er det nok av muligheter for den som vil gi penger. Noen får mye, mens for andre tiltak går det ganske tregt. De første prosjektene som ble fullfinansiert ved hjelp av folkefinansiering var dataspill og filmer, men etterhvert har det dukket opp en rekke ulike tiltak som trenger penger, noen klarer seg med 10 000 kroner, mens andre har forhåpninger om langt større beløp.

208 givere ville gjerne skape et bedre tilbud for premature barn på Stavanger Universitetssykehus, til sammen ga de 40 000, og det var det som skulle til. En film om en byoriginal i Tromsø fikk mer enn de 75 000 som trengtes, mens en klatrepark på Østlandet foreløpig bare har fått en liten del av det de håpet på.

De som lykkes med crowdfunding har prosjekter som mange ser verdien av og et stort nettverk i sosiale medier, som kan spre informasjon videre. Totalt ble det i fjor i Norden samlet inn 1,1 milliarder kroner via crowdfunding, mens til sammenligning er omfanget av crowdfunding og crowdinvestment i USA i 2014 anslått til 7,5 milliarder dollar.

Å dele av våre egne penger er noe av det nyttigste vi kan gjøre i en verden hvor økonomene frykter fall i pengesirkulasjonen, samtidig som økologene krever nedsatt forbruk.

Det finnes mange former for folkefinansiering. Tradisjonell crowdfunding har vært rene gaver til humanitære og kulturelle formål. Det er også flere som har finansiert medisinsk behandling på denne måten. Noen ganger får giverne en liten gjengave. De som ga penger til Pia Myrvold fikk et lite bilde, i andre prosjekter kan en få invitasjon til en konsert eller åpningsfest eller bare gleden av å ha gitt.

Equity crowdfunding dreier seg om kapital til små og mellomstore bedrifter. Bidragsyteren får en eierandel i virksomheten og dermed andel i suksessen eller tapet. For mange av giverne er det viktigste å kunne følge utviklingen til prosjektet de har støttet. Foreløpig kjenner jeg ikke til slike prosjekter i Norge, men norske prosjekter kan hente inn kapital gjennom utenlandske investeringsplattformer. En av disse er gust.com i New York, der det når dette skrives var registrert i underkant av 30 prosjekter fra Osloområdet, en annen er det finske nettstedet www.invesdor.com, som matcher oppstartvirksomheter i Finland, Storbritannia, Danmark, Sverige, Norge og Island med investorer over hele verden.

Andelslandbruk er også en form for crowd investment. De som er med på å investere i årets avling deler også det som blir høstet. Slår avlingen feil, blir det lite å dele på, og er den rikelig, blir det mye.

I Cultura Bank ser vi at mange som ønsker å starte virksomheter har for liten egenkapital. I nær fremtid kan det være mulig å tenke seg kombinasjoner av folkefinansiering og bankdrift. I bankens tidligste år, mens Cultura fortsatt var et lånesamvirke, fantes Fondet for Frie initiativer, eller begeistringens rullende fond, som det også kaltes. Den gangen var det ikke mulig å bruke nettsider til innsamlinger, men en måtte basere seg på utsending av giroblanketter. Også den gangen ga mange betydelig beløp til ulike virksomheter, med håp om at noe av pengene en dag skulle komme tilbake til fondet. En del av disse pengene ble overgitt til Cultura bank og gikk inn i Cultura Garantifond, som i dag bruker dem til å gi garantier til prosjekter med svak sikkerhet. Til dette fondet er det fortsatt stort behov for gaver. Å dele penger kan gi glede både til en selv og de mange som virkelig trenger de summene som kan oppstå når mange gir litt.