Aurora Marjala har bodd det meste av livet sentralt i Bergen. Både hun og barndomsvennen Viktor drømmer om et småbruk i framtiden.

Klare for et spa’tak

Søndag den 24. juli møttes jeg og Viktor i Veggli sentrum. Vi ankom fra ulike destinasjoner, men som ved et lykketreff var bussene våre fremme nesten akkurat på samme tid. Nå hadde vi ti dager sammen på Skifterud gård foran oss og visste ikke mye om hva som ventet oss.

Vi hadde selvfølgelig fått vite en del om opplegget gjennom Magnus, som var koordinator for Grønt Spatak, og gjennom en helg som ble arrangert om våren hvor årets spatakister møttes og lærte om norsk landbruk. Men verken jeg eller Viktor hadde tidligere erfaring med livet på gård, vi er barndomsvenner og begge sentrumsbarn fra Bergen.

Klar til å sveive slipesteinen

Likevel har vi begge en drøm om en gang å drive et småbruk, eller i hvert fall dyrke grønnsaker i hagen og ha et par frittgående høns på tunet når vi en gang i fremtiden skal slå oss ned et sted.

Mange spennende prosjekter

Jeg hadde snakket med Gaby på telefonen for et par måneder siden, hun som sammen med Rupert driver gården vi skal få lære å kjenne i de kommende dagene. Hun skulle plukke oss opp i Veggli, og med søkende blikk lette jeg etter en som kunne matche det bildet jeg hadde forestilt meg av henne under telefonsamtalen. En liten dame med vilt gråhvitt hår, med ullgenser og gule bukser var på vei inn i butikken, det var henne!

Etter 45 minutter i bil på veier som slynger seg gjennom det typisk norske, kuperte landskapet av bakker og elver og trær, kom vi frem til Skifterud i Tinn i Øvre Telemark. Jeg og Viktor skulle tilbringe nettene i en tipi, hvor Gaby og Rupert hadde bodd i flere år, og Gaby hadde født et barn.

Det var en bålgrop i midten og en justerbar åpning i duken, som vi skulle plassere i forhold til vindretningen. Vi la fra oss bagasjen her og kom inn i hovedhuset til duften av vegetariske burgere og hjemmelaget brød, som en tysk praktikant hadde stelt i stand. Hun skulle vise seg å fortsette å diske opp med god mat gjennom hele perioden vi bodde her.

Morgenen etter var vi med i fjøset og fikk forsøke oss på å melke geitene på gården. Det bodde ti geiter her, hvorav det var én pensjonist, ett kje som skulle mates med melk hver morgen, én mannlig geit (som var den eneste uten horn) og fire som skulle melkes.

Melkingen var vanskeligere enn vi begge hadde trodd, det gjaldt særlig de geitene med små jur. Vi fortsatte likevel å være med i fjøset nesten hver morgen, og mot slutten gikk det mye bedre enn det hadde gjort til å begynne med. En spatakist som også hadde vært her i fjor, hadde denne sommeren fått stålkontroll på fjøsstellet.

Melkingen gikk bedre etter hvert.

Vi fikk også være med på mange spennende prosjekter under oppholdet vårt. Den første dagen var vi med på å lage kimchi, hvor hovedingrediensen var ugress fra hagen. Dette var planter som hadde sneket seg inn i åkeren, men som hadde vist seg å være spiselige og derfor fikk bli værende.

Vi fikk også være med på å lage brunost, som var en utrolig spennende prosess. Alt ble gjort på gamlemåten, vi brukte et redskap som kontinuerlig måtte sveives for å skille melken fra fløten, og kokte mysen i en stor jernkjele på vedfyrt ovn ute i hagen. Gjennom å se hele prosessen, og hvor tidkrevende og nøyaktig arbeidet med slike produkter er, har vi nå fått en større forståelse for verdien av dem.

Kjenne klimaendringene på kroppen

Jeg har lært mye i løpet av disse ti dagene på Skifterud gård. Det har vært utfordrende, spennende og fint. I tillegg til det jeg har nevnt tidligere har vi plukket sopp og bær, hentet inn høy, luket ugress, laget god mat, matet høns, spilt kort og hatt gode diskusjoner og samtaler med gode mennesker.

Lærdommen har vært både konkret og abstrakt. Istedenfor å utdype mer vil jeg oppfordre til å reise ut og erfare den selv. Vær frivillig på en økologisk gård neste sommer, og opplev verdien av det som selges i butikkene, kjenn klimaendringene på kroppen og få økt respekt for bøndene, som jobber fra de står opp til de går og legger seg, for en litt bedre verden.