Etter noe over en times tur på gode sykkelveier innover i landet fra Horten, ble jeg møtt av en flokk ungarske ullgriser. Skjønt direkte ull har de ikke selv om grisebusten er litt mykere og mer krøllete enn på vanlige norske griser. I det jeg syklet inn på tunet på Holt gård, forlot en flokk feriegjester gården. De neste jeg støtte på var to franske jenter, som skulle være praktikanter i en måned, en mor og et barn på gårdsferie i en liten brakke og enda skulle det være noen til. Flere gjester stakk i hvert fall innom i løpet av dagen. Men først og fremst møtte jeg Roar Lefsaker og Rakel Skjerve, som driver gården. I kjelleren sto den yngste sønnen og lagde iskrem i gårdens lille meieri. Her foredles 40 % av gårdens melk til is, yoghurt og ost. Tine er en fleksibel samarbeidspartner, som tilpasser seg gårdens behov for bruk av egen melk, og det at Tine tar imot melk som gården selv ikke benytter var en forutsetning for å tørre å satse på utvikling av gårdsmeieri. Gårdens besetning av melkekyr varierer fra 5 til 7 Jarlsbergfe, men jeg fikk også hilse på mange livlige og nysgjerrige kalver. Rundt på tunet spankulerte en påfugl og diverse hønse- og andefugler. Men i et større hønseanlegg pågikk den egentlige eggproduksjonen.

Roar er vokst opp på gården og overtok driften i 1990 sammen med Rakel. Den har 80–90 mål dyrkbar jord pluss beiteland og ble omlagt til økologisk drift i 1990. Gårdsdriften gir ikke et tilstrekkelig levebrød, så i tillegg arrangerer de gårdskafe med gårdsopplevelser og barnebursdager, og de har bygget et lite kulturhus, som leies ut til bryllup, konfirmasjoner og kursvirksomhet. Her serveres det mat basert på gårdens produkter, og ved selskaper leies det inn kokk. Dagen etter mitt besøk skulle en russisk gruppe underholde under gårdskafeen, og det holdes også andre kulturarrangementer på gården. Her og i barnebursdagene serveres gårdens egen og svært populære pizza. Helgen etter at jeg var på besøk skulle de ut med markedsteltet sitt å selge is og sveler på et arrangement. De deltar også på noen markeder.

Andelslandbruk

Deler av grønnsaksdyrkingen fungerer som andelslandbruk hvor andelshaverne høster selv. De dyrker på stiv leire, men da jeg var der sto i hvert fall løken frodig. Her, som i mange andre slike tiltak, har andelseiernes interesse dabbet noe av. De leverer også til REKO-ringer, ringer med et stort antall medlemmer, men hvor bare noen få er aktive kunder. Et problem i et småskalajordbruk er at samfunnet satser på stordrift og sentralisering. En konsekvens for Holt Gård er at de må sende kalvene til Hamar for slakt for så å få kjøttet tilbake, slik at det kan serveres som et gårdsprodukt. For kalver som er vant til et rolig gårdsliv kan en slik transport med fremmede dyr og støyende lyder virke svært stressende. I verste fall kan dette føre til at kjøttet blir ødelagt. Rakel og Roar får full betaling for kjøttet, men får ikke mulighet til å tjene på videresalg av egne produkter. I et samfunn hvor det nå er så stor oppmerksomhet på dyrevelferd, burde det åpnes for større mulighet til slakt på gården eller opprettholdelse av lokale slakterier.

Roar henter grønnsaker til en kunde.

Økogrenda

I utkanten ved innkjøringen til gården ble det i 1998 opparbeidet vei, vann og kloakk til sju tomter. Flere var interesserte i å bosette seg i et slikt bofellesskap med en gård, og nå står det sju hus på tomta, noen av dem er delt i to leiligheter, slik at det i dag er ni boenheter. Tomtene er solgt fra gården. Det ligger en reguleringsplan til grunn for utbyggingen, og der er det også beskrevet visjoner for grenda og samarbeidet med gården. I starten var det flere dugnader på tomta, men etter hvert fikk folk mye å gjøre med sine egne hus og hager. Vår og høstdugnaden er fremdeles levende, men også andre dugnader avholdes etter behov. Husene er lagt i en bue rundt et felles naturområde, som er en liten høyde. To av husene er bygget som halmhus og ett av dem med sedumtak, det vi si med planten bergknapp, som blomstret lysegult da jeg var på besøk. Det var ikke tid på mitt formiddagsbesøk til å se på de spesielle kvalitetene ved hvert enkelt byggeprosjekt. I utkanten pågikk det bygging av garasjer på felles parkeringsplass slik at boområdet kan holdes bilfritt. Det var også under utvikling en demonstrasjonshage for permakultur.

I hvilken grad det skal være et fellesskap mellom gården og innbyggerne i økogrenda er noe som er vanskelig å planlegge. «Det er noe som vi kan legge til rette for, men som i praksis må gå seg til etter hvert», mener Roar. Men to av de som bor i økogrenda eier hestene som brukes til riding og kjørerturer på barnebursdagene og andre arrangementer. En annen har et saftpresseri og lager saft og syltetøy på gården. Andelshagen oppsto i et samarbeid med andre i grenda. Noen ungdommer i grenda har også helgejobb i gårdskafeen. Det har vært samarbeid om flere ulike markeder og arrangementer på gården gjennom årene. Det er en stor ressurs å ha et nabolag å samarbeide og samskape med. Og menneskerelasjoner trenger også tid og omsorg for å vokse akkurat som plantene i hagen.

«Vi blir aldri ferdige, og underveis er vi takknemlige og ydmyke over å ha veldig gode naboer og samarbeidspartnere», filosoferer Roar og Rakel.