Nr. 2017/2
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Miljøboliger er mer enn smart teknologi

Mathias Bertram / Tradisjonell tulou i sørvest Kina i leire og tre, kollektiv som huser opptil flere titalls familier. En konstruksjonsmåte med tilnærmet null fotavtrykk. Foto: Chris Butters.

En samtale med arkitekt Chris Butters.

Chris Butters, for tiden forsker du ved School of Engineering ved Universitetet i Warwick, England i et program som heter Energy and low income tropical housing. De klimatiske forskjellene er åpenbare, er det fellestrekk ved det å bygge i sør versus i nord?

«Absolutt, fordi prinsippene er akkurat de samme, om enn med motsatt fortegn: i varmt klima vil vi holde varmen ute, mens i nordlige strøk vil vi holde varmen inne. Det er akkurat samme oppgaver. Tilpasning til naturen, sunne materialer, resirkulering, innemiljø, livssyklusanalyser er felles. Og vi har den samme utfordring: vi blir mer miljøeffektive, men volumet i forbruket vårt vokser såpass hurtig at utviklingen globalt fortsatt går feil vei. Mye fremragende forskning og miljøprosjekter skjer i land som Kina og Malaysia.»

Arkitekt Chris Butters

Cultura Banks miljøboliglån vektlegger 3-gangers nytteeffekt av å bygge miljøvennlig: godt for klimaet, godt for helsa og godt for lommeboken. Er det en tankegang du gjenkjenner?

«Ja, 3-gangers nytteeffekten er essensen. Vi i GAIA har spesielt vært opptatt av helseaspektet og «hus som er sunne både for mennesker og for miljøet». Men vi lever i en tid der økonomien er styrende, og gode lavenergihus er også positive for lommeboken. Ved å tilby en lavere rente for å gjøre miljøboliger konkurransedyktig, jobber Cultura på en etisk måte.»

Hvor lenge har du jobbet med dette feltet og hva kan du si om utviklingen?

«Jeg begynte med dette i Frankrike på 1970-tallet. Da var miljøriktig bygging helt i starten. Jeg besøkte de første hus med påvist passivhusstandard i Canada i 1982 – i et strøk som faktisk er like kaldt som Norge. I dag er passivhus blitt en standardløsning, og det er bra, selv om vi har noen forbehold om denne tilnærmingen. I GAIA lanserte vi det som kalles Aktivhus. Jeg er blitt mer optimistisk til hva som skjer.»

Hva tenker du når du hører begrepet ‘smarte hus’?

«Det er mye smart som er bra, men her trengs en stor dose skepsis. Mennesker skal ikke passiviseres av teknologi og automatikk. Forskning viser at energibruken senkes når du gir menneskene kontroll over styringen. Teknologi er ikke det som ‘bærer’ samfunnnet, det er bare hjelpemidler og ofte bare ‘dingser’ som folk tror de må ha. Vi får aldri et smart hus uten smarte, dette vil si bevisste og rimelig nøkterne, mennesker.

Så til kriteriene for miljøboliger. Miljøboligkriteriene er arealeffektivitet, energieffektivitet, ventilasjon, materialer, tomt og kretsløp og et punkt som heter Andre miljøkvaliteter. Hvorfor er dette så viktig?

«Vi i GAIA har kjempet i årevis i den offentlig debatten for at det finnes et mangfold av løsninger. Jeg viste derfor eksempler på slike i min siste bok Fra passivhus til sunne hus. Passivhusentusiastene i Norge har hatt et snevert syn. Fremtiden krever nytenkning, vi må åpne for mangfold, ikke satse alt på det som et bestemt forskningsmiljø bedyrer. Psykologer vet at mennesket har et behov for deltaking og mestring, det er viktig for velvære. Dette var jo viktig for oss med Aktivhus. Man oppnår ikke en bærekraftig verden med smart teknologi.»

De fleste tenker på energi når man tenker boligers fotavtrykk. Studier i dag sier at materialvalg er vel så viktig. Hvorfor det?

«Vi begynte å fokusere på sunne og utslippsfattige materialer for lenge siden, men det fikk lite oppmerksomhet. Siden har det blitt fokusert mye på energi, jeg vil nesten si overfokusert. Poenget er at når en reduserer varmetap til nesten null i dagens lavenergibygg, så blir energien som går til produksjon av byggematerialene en stor del av totalregnestykket. Halvparten av hele energibruken og CO₂ avtrykket til en miljøbolig, beregnet over hele dens levetid, kan ligge i materialene.»

Jeg må spørre, er det byggebransjen eller forskningen som driver utviklingen her?

«Her har vi en fundamental problemstilling. Vi lever i et samfunn der industrien vil selge ting. De er ikke interessert i ting som har lang levetid, da selger de mindre. Jeg har jobbet med Riksantikvaren i Norge og lignende miljøer i andre land. Disse vil bevare gamle bygg, vinduer for eksempel, og utbedre disse energimessig, fordi de har historisk verdi, er pene og ofte av fremragende trevirke. Mens industrien vil ha oss til å hive alle sammen og kjøpe nye energivinduer. Men livssyklusanalyser påviser at det ofte er bedre miljømessig å bevare de gamle enn å kaste ting og forbruke nytt. Og her er skillet: Det å ta vare på, vedlikeholde og utbedre ting, er bærekraftig. Men da selger du jammen mindre og skader den økonomiske veksten, som jo er dagens religion. ‘Grønn vekst’ innebærer en strak motsetning. Vi må vite hvilken side vi står på.»

Da sier du implisitt at det er bedre å rehabilitere eldre bolig enn å bygge nytt?

«Ja, i vår del av verden. I Kina bygger man 2 milliarder kvadratmeter nybygg hvert år. Det tilsvarer hele Norge, hvert eneste år. Men i Europa der befolkningen ikke vokser mye, trenger vi mer fokus på eksisterende bygg. Derfor er det helt riktig at Cultura også åpner for rehabilitering med miljøboliglånet. Og en må gjerne sette høyere krav til nybygg, for eksempel energimerke A eller B, mens det vil være fremragende om en klarer å rehabilitere en gammel sveitservilla fra energimerke F til C. Da fortjener de også et gunstig lån.»

Noen vil hevde at den lave strømprisen her til lands svekker lønnsomheten, andre ønsker mer insentiver fra politikken. Hvorfor skjer utviklingen ikke raskere i Norge?

«Internasjonalt, overalt, er det ikke nok insentiver for bærekraftig utvikling. Man må også si at norske grunnverdier, som nøysomhet med ressurser, er i ferd med å smuldre opp. La meg ta et eksempel. For 30–35 år siden – den gang sosialdemokratiet fungerte – ga Husbanken lån til familieboliger opp til 120 m2, ikke mer. Om du ville bygge større, måtte du skaffe deg dyrere tilleggslån. Med andre ord, vi ble oppfordret gjennom lavrentelån til nøkternhet i forbruket, og Husbanken hadde enorm påvirkningskraft. Dette trenger vi mer enn noen gang i dag, men det er borte. La oss håpe at Cultura blir den ‘nye’ Husbanken, nå ikke bare på areal, men også på miljø. Slik at lavere forbruk, det som politikerne sier at vi skal ha, blir gunstigere og lettere tilgjengelig. Culturas miljøboliglån fremmer eviggrønne verdier, som beskjedent forbruk og omtanke for miljøet.»

www.gaiaarkitekter.no