Nr. 2014/3
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Yndlingsplagg er bra for miljøet

Jannike Østervold

Klesdesigner Veronika Glitsch er opptatt av klær og miljø. Hun holder på med en doktorgrad på klesdesignfeltet og ser på hva designerne kan gjøre for å legge til rette for en lengre brukstid på klær. For ser man på livssyklusen til et klesplagg, er det ikke produksjonen, men det at klærne har kort brukstid som skaper de største miljøproblemene. Dessuten vasker vi dem for ofte og på for høy temperatur.

Det har vært stort fokus på miljøproblemer og arbeidsforholdene i klesproduksjonen, og det er selvsagt viktig, men Veronika Glitsch har tatt fatt i en annen side av miljøproblematikken, nemlig at veldig mange klær kastes lenge før de er utslitt. Det er beregnet at norske forbrukere kvitter seg med 150 tonn klær i året. Av dette er det kun ca.10 tonn som går til Fretex. Resten blir søppel.

Veronika er opptatt av både hva klesindustrien kan gjøre og hva forbrukerne selv kan gjøre for å forlenge brukstiden på klærne.
Det overordnede temaet mitt i doktorgradsarbeidet er hva klesdesignerne kan gjøre for å forlenge brukstiden til et plagg. Det har vært gjort forskning på hva som er grunnene til at folk kaster klær, og da er det to hovedgrunner som peker seg ut, det ene er kvalitet og det andre er passformen, at plagget ikke sitter så godt“, sier Veronika.

„Noen plagg liker man bedre enn andre. Ofte kjennetegnes favorittplaggene av at de sitter akkurat som de skal og at man har gode minner knyttet til dem. Yndlingsklær blir mer miljøvennlige enn klær du ikke knytter følelsesmessige bånd til. Yndlingsplaggene dine brukes til de er utslitt. Både fordi du velger dem oftere og fordi du tar bedre vare på dem og er villig til å investere i å reparere dem for å forlenge levetiden deres“, sier Veronika. „Yndlingsklærne går gjerne alle gradene – når du ikke lenger kan bruke dem som finplagg, kan du bruke dem hjemme, deretter tar du dem kanskje med på hytta og så ender de som arbeidstøy i hagen. Og når de til slutt blir kastet, er de helt utslitt. På den måten rekker plagget også å bli utslitt før moten har skiftet.“

For lite variasjon i klesindustriens størrelsestilbud

„Min hypotese er at hvis plagget sitter slik du ønsker på den kroppsformen du har, så, er det større sjanser for at det blir et yndlingsplagg. Det har vist seg at kvinner har større problemer enn menn med å finne passende klær. Det har å gjøre med av kvinnekroppen forandrer seg mer i løpet av et liv enn manns­kroppen og at kvinneklær den siste tiden har vært mer kroppsnære enn mannsklærne. Når du opplever at du ikke finner klær som passer, er det lett å tenke at det er noe feil med egen kroppsform, i stedet for å skylde på at klærne er feil i formen. Standardstørrelsene blir laget etter den regjerende idealkroppen, og den som har mål og proporsjoner som passer med den, har stort utvalg. Resten har det ikke. Det viser seg at gjennomsnittskvinnen er større enn den gjeldende idealkvinnen, mens gjennomsnittsmannen i større grad samsvarer med idealmannen. Så det er ikke rart at mange kvinner opplever problemer med å finne klær som passer“, sier Veronika.

Med bakgrunn som erfaren praktiker er noe av oppgaven hennes i doktorgradsarbeidet å sette ord på den praktiske kunnskapen, som vanligvis ikke blir nedskrevet. Hun ønsker å bidra til å utvikle praksisfeltet videre.

Det er to sider av hvordan man kan forlenge brukstiden på klær, på den ene siden kan folk selv bli mer aktive og på den andre siden kan klesindustrien gjør mye for å tilpasse produksjonen til den faktiske befolkningen. For det har skjedd en forenkling og effektivisering av standardstørrelsene de siste 50–60 årene, mener Veronika: „Tidligere var det mye mer variasjon i størrelsene, man hadde ulike størrelser tilpasset ulike kroppsformer. Kvinnekroppen forandrer seg gjennom livet og har andre proporsjoner hos en voksen kvinne enn hos en ungdom. Men størrelsessystemet i dag har samme proporsjoner i alle størrelser, og praksis er at en liten prototyp blir forstørret opp uten hensyn til at kroppsformen forandrer seg i de større størrelsene. Jeg mener at industrien kunne ha laget klær som kunne gitt et mye bedre utgangspunkt for forbrukerne. Vi kunne hatt standardstørrelser som hadde svart bedre til befolkningsgruppen som skal kjøpe klærne. I mitt doktorgradsarbeid er jeg opptatt av klesdesignerens rolle og hvordan industrien kan endres, men i mitt praktiske arbeid forholder jeg meg til hvordan systemet faktisk er i dag, så derfor bruker jeg selv brukte klær som materialer i mine kolleksjoner og holder kurs i redesign og omsøm for å lære bort hva vi kan gjøre med de klærne vi ikke får brukt fordi de ikke passer ordentlig eller ikke er aktuelle i dagens motebilde.“

Detaljert instruksjon for to redesignsyoppskrifter som Veronika Glitch har gjort for Ung Husflid finner du på www.reflid.no under ‘Prosjekter’, ‘Redesign skjørt og kjole’.