Nr. 2014/3
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Tekniske installasjoner

Vi reparerer i protest

Karl Johnsen, Pengevirke Danmark

„Når vi reparer ting, så er det ikke for at det er mye å tjene på det rent økonomisk. Det er umulig, selv om vi nesten ikke har lønnsutgifter. Dette er mer et opprør mot en tilstand som både er urimelig og ikke bærekraftig“.

Slik beskriver Knud Anker Iversen reparasjonsverkstedet i Miljø- og EnergiCentret Høje Taastrups lokaler i Danmark. Verkstedet ligger på ett av en rekke sammenhengende torg nær stasjonen. De store vinduene vender ut mot gaten, og ved inngangsdøren står flere plastcontainere til innsamling av alt fra batterier til skrulokk. Folk kommer inn med tv-apparater, harddisk-opptakere, kjøkkenmaskiner, symaskiner, støvsugere og datamaskiner som så blir reparert i verkstedet.

„Dette er et opprør mot produsenter som tillater seg å produsere noe som er så elendig at man bare kaster det, det er en sløsing med ressursene“, sier Knud Anker Iversen. Hvis man skulle betalt en reparatør, ville det sjelden lønne seg å reparere de tingene som reparasjonsverkstedet tar seg av. De reparerer likevel kaffetraktere, brødristere, vekkerklokker og annet som kan være billig å kjøpe nytt. De vil vise at reparasjon er mulig, og de gjør det som en protest mot det massive sløseriet som er forbundet med at ting kastes.

„Vi vil gjerne synliggjøre den dramatiske sløsingen med ressurser, ikke minst gjelder dette innenfor elektronikk. Billige, men sentrale komponenter har begrenset holdbarhet slik at produktene går i stykker etter ganske kort tid. Vi ser ofte at folk kommer hit like etter at garantiperioden er utløpt“.

I rommet ved siden av sitter Ejner mellom høye reoler fylt med dvd-spillere, tv-apparater, kjøkkenmaskiner, ledninger og måleapparater. Han peker på et kretskort fra en tv, der to små billige kondensatorer er gått. „Normalt skifter vi hele kretskortet, det koster 400 kroner og apparatet vil virke igjen. Men andre ting er det vanskeligere å gjøre noe med“. Ejner tar ned en vannkoker fra reolen. Den har kostet 4–500 kroner, men den er limt og ikke skrudd sammen. Dermed blir den vanskeligere å åpne og ikke så lett å reparere.

Jeg har lovet Ejner å ikke forstyrre ham for lenge, for han arbeider bare 9 timer i uken. Jeg forlater ham mellom skruer og ledninger og vender tilbake til Kurt. Til å begynne med for 12 år siden var det mest pensjonister som kom til verkstedet, folk som var født like etter krigen og hadde en annen ressursbevissthet. Men i dag er det annerledes.

„I dag kommer det også unge mennesker som vil ha oss til å undersøke noe“, forteller Knud Anker Iversen. Det er en økende forståelse i samfunnet av at vi ikke bare kan bruke og kaste.

„Jeg tror at noe holder på å skje av den enkle grunn at vi er tvunget til det. Ressursene minker, og det kan ta slutt på metaller som tinn, kobber og jern“. Det danske miljøministeriet har da også laget en ressursstrategi fordi det er klart at en rekke nødvendige ressurser vil forsvinne i de neste årtiene hvis vi fortsetter å bruke dem i dagens tempo.

„Og så er det grenser for hvor mye plass det er til å etterlate ting vi ikke lenger kan bruke“.

Det er vanskelig å bryte den onde sirkelen fordi vi som forbrukere er så opptatt av pris. Produsentene lager derfor varer som de tjener relativt mindre på, men som kan selges stadig oftere. Derfor blir produktene stadig billigere, men med kortere levetid. Som forbrukere kan man velge produkter med lang holdbarhet, men det er ikke lett å gjennomskue hva som kan repareres og hva som ikke kan.

„Vi prøver faktisk å presse på for at forbrukerrådet i sine vurderinger skal undersøke reparerbarheten til produktene. Hvor lett er det å få tak i reservedeler, og hvor lett er det å åpne dem slik at reservedelene kan settes på plass?“

For å bryte sirkelen må vi tenke nytt rundt både produksjon og forbruk. Det er en av tankene i cradle-to-cradle (vugge til vugge). Hvis vi i stedet for å kjøpe produkter begynte å leie ytelser, ville produsentene få helt nye insitamenter til å lage mer holdbare produkter.

Knud Anker Iversen forklarer at vi i stedet for å kjøpe et tv-apparat med begrenset garantiperiode kan betale et mindre årlig beløp for å ha en velfungerende tv.

„Du betaler kanskje 600 kroner i året i stedet for å betale 5 000 kroner én gang. Men så er du i stedet sikret at du alltid har en up-to-date tv som fungerer og som blir reparert eller skiftet ut hvis noe ikke er som det skal.“

Dette kan endre hele produksjonsmåten og gjøre det mer attraktivt å lage produkter som varer og som også kan repareres og oppgraderes.

„Hvis du hadde spurt meg for 10 år siden, ville jeg vært mer pessimistisk enn jeg er i dag. For 10 år siden var det ikke noe som het cradle-to-cradle. For 10 år siden var du ytterst heldig hvis du møtte en eller annen original av et ungt menneske som reagerte på at ting ble kastet. I dag er det nesten omvendt. Det er en sterk og voksende forståelse at det rett og slett er for absurd.“

Det er en lang vei fram, men nå er det lettere å danne seg et realistisk bilde av hvordan ting kan gjøres annerledes.

„Når man legger de forskjellige positive tingene sammen, så er jeg litt mer forhåpningsfull, men jeg er også så mye realist at jeg er klar over at det godt kan ta lang tid og at vi stadig vekk har store utfordringer å bakse med“.

Hvis man også fikk høyere skatt på ressursforbruk og mindre skatt på arbeid, kunne det lønne seg å få ressursene inn i kretsløpet. Da ville man også som produsent, reparatør og forbruker bli mer interessert i å resirkulere råvarene i produktene. Med lavere skatt på arbeidet ville reparasjoner bli billigere. Det er oftest arbeidstiden som først og fremst koster.

„Da ville vi bli overflødige, men det er fremdeles langt frem dit“, konstaterer Knud Anker Iversen med en høy latter.