Jeg kjenner regnskapsfolk, forlagsmedarbeidere og andre som jobber mye og også opplever hverdagen som meningsfull, men dette gjelder åpenbart ikke alle. En ny årsak til psykiske problemer, såkalt bore-out, er at folk har for lite å gjøre på jobben og/eller at de opplever at det de gjør er meningsløst.

Vi har hatt en rivende teknologisk utvikling, som har medført forenkling av mange arbeidsoppgaver. Dette har ført til innskrenkinger blant de som utfører praktiske arbeidsoppgaver, de som jobber «på gulvet». Men det har ikke ført til det samme antall oppsigelser blant de som jobber på kontorene. Det er en av grunnene til at mange ikke har tilstrekkelig med oppgaver til å fylle arbeidsdagen. Så lenge det er økonomisk forsvarlig vil mange ledere gjerne ha en stor stab, og ut fra deres synspunkt kan det aldri bli nok markedsføring og rapportering. Et annet problem, som er sterkere i Norge enn i Danmark, er at lovgiving og fagforeninger gjør det vanskelig å si opp folk. Dette kan føre til at noen blir satt til å gjøre meningsløse oppgaver.

En annen type meningsløshet har fulgt i kjølvannet av New Public Manage­ment. Det vil si at alle typer virksomheter setter konkrete mål, som så skal kontrolleres. Dette medfører en omfattende rapportering, som krever mye tid, uten at de som rapporterer opplever at de gir tilbakemelding om det som er mest vesentlig i deres arbeid. Spesielt fra skole- og helsevesenet har det kommet protester mot denne tidstyven. I det hele tatt kan det gå mye tid til tiltaksplaner, kvalitetskontrollrutiner og ulike rapporter, som får liten praktisk betydning. Det er heller ikke alle som ser meningen i å utarbeide nye visjoner og logoer. En velkjent tidstyv er dårlig organiserte møter.

Dennis Nørmark og Anders Fogh Jensen kaller i sin siste bok denne typen arbeid for pseudoarbeid. Boken er tidligere utgitt på dansk, men er nå oversatt og tilrettelagt for norske forhold. Vi får følge de to forfatterne på deres reise til ulike forskere og enkeltpersoner, som konkretiserer hva pseudoarbeid kan være. Noen vil kanskje tenke at det må være fint å gå på jobben uten å ha noe å gjøre, men i lengden blir det en nedbrytende kombinasjon av frykt for å bli oppsagt og mangel på opplevelse av å gjøre noe meningsfylt. Dette er heller ikke noe folk våger å snakke om med ledere eller kollegaer, men til de to forfatterne kom det et stort antall henvendelser etter at den danske originalen utkom. De ble kontaktet av like mange fra privat som offentlig sektor.

Boken er skrevet i en lett, nesten humoristisk tone, men uten at det går ut over alvoret i fremstillingen. De mange eksemplene gjør problemene konkrete. Boken bør derfor kunne være et godt utgangspunkt for bevisstgjørende samtaler på de fleste arbeidsplasser. Noen av de aktuelle spørsmålene: Er ledere så betydningsfulle som det ofte sies? Er det nødvendig at effektive arbeidstagere forblir på kontoret når de har gjort jobben sin? Vil innføring av borgerlønn medføre at folk lettere kan prioritere de arbeidsoppgavene som virkelig trengs? Selv leser jeg boken som en påminnelse om at det kan være på tide å skille arbeid fra lønn. Boken er anbefalt av Danmarks statsminister Mette Fredriksen.