Før bilens ankomst var gatene for folk og hester. Der lekte barn og der møttes man. De første bilene måtte presse seg fram, og det endte ofte galt i en tid hvor det hverken var promillelovgivning eller spesielle krav til bilførerne. Men det var de rikeste og mektigste som eide bilene, og de presset fram sine interesser.

Etter hvert som byene vokste, flyttet mange ut til omkringliggende områder, men arbeidsplassene forble i byene. Det innebar at mange måtte forflytte seg langt hver dag. Det ble bygget trikker og lokaljernbaner for å avhjelpe dette, men etter hvert viste det seg at disse ikke var lønnsomme rent samfunnsøkonomisk, og skinnene ble revet opp igjen. Trikkene forsinket dessuten bilene, som nå mange anså som det moderne og effektive fremkomstmiddelet. Men etter hvert som vi nærmer oss nåtiden, vet vi at bilantallet vokste slik at det korket seg til i byene, i tillegg til at miljøet ble ødelagt av støy og forurensing av eksos og svevestøv.

Motstanden mot privatbilismen i byene vokste lenge før man ble bevisst faren for global oppvarming. Etter hvert ble det nødvendig å gjenoppbygge trikk og baner, og nå ble det bilene som hindret fremkomsten for kollektivtrafikken. Denne boken tar for seg utviklingen i flere av de største norske byene, og er kanskje mest en bok for de som er over gjennomsnittet interessert i bilisme og trafikkutvikling. Men den gir et godt innblikk i hvilke holdninger og krefter som har formet vårt samfunn.