Industriarbeiderens boforhold på Oslos østkant var rundt år 1900 hverken romslige eller hygieniske. For mange ble det et stort fremskritt da de fikk bygge egne hus i utkanten av byen, hus hvor det også var plass til en liten hageflekk. Simensbråten, som ligger like øst for Ekebergsletta, ble et slikt boligområde. Mennene arbeidet på fabrikkene, men i perioder var det mangel på jobber, og det var en av grunnene til at det ble ansett som fordelaktig at kvinnene arbeidet i hjemmene. I en tid uten barnehager og elektriske kjøkkenhjelpemidler var det en omfattende jobb å ta seg av oppgavene i huset. I arbeiderfamiliene var det vanlig at kvinnene holdt styr på økonomien, mens det i de borgerlige familiene var mannen som styrte med pengene, og kvinnene var mer avhengige av hans velvilje.

Men kvinnene på Simensbråten hadde ikke nok med sitt eget, de hadde sett seg ut en tomt i Fiolveien hvor de ønsket å bygge et forsamlingshus. Først fikk de bygget et ganske enkelt bygg, men etter hvert ble dette et stort og godt hus med forsamlingsrom, kjøkken og en vaktmesterleilighet. De finansierte prosjektet med utlodninger, men måtte også ta opp lån. Men når huset først sto der, kunne det leies ut til selskaper og en rekke ulike grupper og dermed skape inntekter.

I en tid uten barnehager og elektriske kjøkkenhjelpemidler var det en omfattende jobb å ta seg av oppgavene i huset.

Her møttes også initiativtakerne i Simensbråten kvinneforening til kurs og foredrag, men også til fest og moro. Kvinnene ville lære mer om matlaging, hagedyrking og helse. Forfatteren Ingeborg Refling Hagen arbeidet i det lokale samvirkelaget og bidro med litterære innspill til både voksne og barn. De dro også på utflukter både for å oppleve og for å lære, men kanskje viktigst for mange av kvinnene var å få maten ferdig servert uten å måtte tenke på oppvasken.

Kvinnene holdt også utlodninger til inntekt for veldedige formål. Vi får følge dem gjennom 2. verdenskrig og videre helt fram til 2001, og får dermed innsikt i hvordan kvinnenes livssituasjon endres etter hvert som flere kommer ut i arbeid. På 60-tallet førte velstandsøkning med TV i stua og egen bil til at oppslutningen om fellesskapet sank, men senere kom det nye kvinner til med nye initiativ.

Jeg leser denne boken først og fremst som en historie om kvinners fellesskap og engasjement, og om betydningen av å ha et lokale hvor alle kan komme og delta. Boken er skrevet i et varmt og levende språk, og den er både underholdende og gir viktig innsikt. Den bygger primært på kvinneforeningens protokoller, som fremdeles dufter av parfyme, men Iselin Theien har også funnet andre relevante kilder.