Artikkelsamlingen Det går til helvete. Eller? gir ikke entydige svar på dette kompliserte spørsmålet, men er et forsøk på å starte en kollektiv samtale om hvordan vi kan tenke nytt om oss selv i en tid hvor vi trenger å tenke bredere. Å tenke bredt er viktig, men det kan også bli overfladisk hvis vi ikke samtidig er i stand til å gå i dybden.

Thor Due fra Natur og Ungdom åpner boken med et levende bilde av hvilke følelser og ideer som rører seg i en ung aktivist. Filosof Arne Johan Vetlesen beskriver hvordan han ble liggende søvnløs ved savnet av uglenes tuting. Han gir uttrykk for en sorg, og sorg er et viktig begrep i denne boken, som ønsker å beskrive følelser knyttet til naturtap og miljøødeleggelser. Det slår meg at vi kanskje snakker for lite om følelser, og at vi derfor kan oppfatte begrepene noe ulikt. For meg er sorg en følelse av at bånd blir brutt når noe blir borte, det kan være et menneske eller et naturområde hvor jeg har hatt en sterk tilknytning.

Når jeg ser på de unge, er det ikke først og fremst sorg eller frykt som driver dem til å demonstrere, men mer engasjement og en følelse av å kunne være med på noe viktig. Kanskje bærer de på en uro for fremtiden, men følelsen av urettferdighet er også sterk i denne aldersgruppen. Hvor urettferdig er det ikke at vi voksne skal bruke opp viktige ressurser og ødelegge naturen uten å ordne opp etter oss?

Når jeg ser på de unge, er det ikke først og fremst sorg eller frykt som driver dem til å demonstrere, men mer engasjement og en følelse av å kunne være med på noe viktig. Kanskje bærer de på en uro for fremtiden, men følelsen av urettferdighet er også sterk i denne aldersgruppen.

Knut Ivar Bjørlykhaug skriver om sitt eget indre mørke, som nær førte til selvmord. Veien til lysere dager gikk via bøkene til Arne Næss og engasjement i miljøbevegelsen. Rose-Mari Bank skildrer hvordan selv små naturopplevelser kan være til hjelp i en svært krevende sykdomsperiode.

Normalen i endring

Et viktig poeng hos Vetlesen er hvordan normalitetsbegrepet endrer seg gjennom generasjonene. Hva som er godt fiske, en fin skog eller villmark, vil oppleves forskjellig av våre besteforeldre, oss selv og våre barnebarn. Selv på ganske få år kan mye endres. Et spørsmål er om det i det hele tatt er relevant å bruke ordet villmark? Selv opplever jeg det som ganske vilt når jeg kommer opp i deler av den norske fjellheimen. Der finnes fortsatt store områder hvor det er små spor etter menneskelig aktivitet. Inne på Finnskogen har jeg møtt ugle og andre fugler, som ikke var der i min barndom. Bjørn og ulv rusler ganske nær, slik at seterdrift og sauehold ikke lenger er mulig. Jeg vil ikke kalle det villmark, men mye er langt villere enn i min barndom.

Gunn-Britt Retter skriver klart og informativt om hvordan samene, og spesielt reindriften, lider dobbelt på grunn av klimaforandringene. På den ene siden kan isdannelser gjøre det vanskelig for reinen å finne mat, og på den andre siden krever «det grønne skiftet» plass til vindmøller og kobbergruver, som fortrenger og forstyrrer reinen. Hun skriver også om samenes tradisjon med ikke å ta ut mer fra naturen enn en trenger og å dele når det er nødvendig. Dette bevisste forholdet til omgang med naturen savnes i helt Asbjørn Johannessens artikkel om skog. Han beskriver tragiske eksempler på avskoging og siterer eldre norske forfattere, som beskriver skogens verdi. Men han går ikke inn på verdien av å bygge trehus, fremstille papir og mye annet vi kan lage av trevirke. Det interessante spørsmålet er hvordan vi kan bruke skogen og samtidig øke naturmangfoldet og de gode opplevelsene for oss som ferdes der. I en bok om følelser savner jeg takknemlighet for alt naturen kan gi oss mennesker. Selv jakt kan utføres med respekt for dyrene og med bevissthet om nødvendige bestandsreguleringer. Takknemlighet og respekt er viktige elementer i kjærlighet.

Politikerne eller oss

Anders Petersen beskriver en gruppe nordmenn med høy kunnskap om klimaendringer, men hvor dette i liten grad innvirket på deres handlinger. Det er ganske vanlig i Norge å hevde at politikerne må løse de store problemene, og at det enkelte mennesket ikke har noe ansvar. Men forholdet mellom politikeres og individers handlinger diskuteres flere steder i boken og ender som oftest med et både og. Petersen understreker også viktigheten av at vi trenger nye forestillinger om hva som er det gode liv.

Anders Petersen beskriver en gruppe nordmenn med høy kunnskap om klimaendringer, men hvor dette i liten grad innvirket på deres handlinger.

Boken har også artikler om håp og om friluftsliv. Begge har mange referanser, men er noe springende. Artikkelen om naturen som rettighetssubjekt gir derimot klar innsikt i en vanskelig problematikk og har eksempler fra aktuelle rettssaker.

Bokens undertittel er Om kjærlighet, sorg og raseri i natur- og klimakrisens tid. Det står mye om sorg og mindre om kjærlighet. Men i den grad kjærlighet innebærer aktiv interesse for alt i naturen, kan det etter min erfaring være en kraftkilde. Raseri er jeg mer usikker på. Til en viss grad kan energien skape bevegelse, men raseri kan også gjøre en blind og forårsake resultater som er motsatt av hva vi egentlig ønsker. Et viktig spørsmål er derfor hva som skal til for å styrke den engasjerte viljen, hvor våkne tanker og varme følelser styrer våre liv? Vi må vite mer om hva det er i vårt samfunn som svekker sammenhengen mellom tanke og gjennomføringskraft. For å trenge inn i slike spørsmål trengs en dypere innsikt i menneskesinnet enn denne boken gir. Det trengs også en større innsikt i den usynlige delen av virkeligheten for å forstå mer av enheten mellom menneske og natur. En slik innsikt hadde en del av naturfolkene som lovprises i denne boken, men boken tar ikke opp spørsmålet om hvordan vi kan tilegne oss en tilsvarende innsikt på en moderne måte.