Slike spørsmål innleder boka Kollaps hvor en rekke forskere bidrar med tekster som på ulike måter forholder seg til begrepet kollaps. Naturen selv har vært igjennom en rekke dramatiske utviklingstrinn, og de fleste av oss gleder oss over at dinosaurene ikke lenger vralter rundt i nabolaget. Store sivilisasjoner har også gått til grunne. Når kompleksiteten når et visst nivå, er det alltid en fare for at det hele bryter sammen. Men en kollaps kan bli starten på noe nytt og annerledes. «Det gjelder bare å være forberedt og møte sammenbruddet med godt humør, et solidarisk sinnelag og rikelig med politisk fantasi når det for alvor begynner og merkes at enden er nær», skriver Thomas Hylland Eriksen på slutten av sitt innlegg. Andre vil nok være mer pessimistiske og frykte krig om de siste ressursene og beste leveplassene.

Det helt avgjørende spørsmålet i dag er hvordan vi kan forberede oss på å møte fremtiden med Hylland Eriksens sinnelag. Denne boka gir få innspill om dette, men det er mye naturkunnskap og innsikt i hvor problematisk det er å motvirke klimautfordringene med kvotehandel. Det er interessant at mennesker som lever i Latin-Amerika og sør for Sahara i Afrika bekymrer seg mer for klimautslippene enn folk i de store utslippslandene USA og Kina. De moderne økofilosofene mener at det er nødvendig med en sterkere forbindelse mellom menneskets intellekt og medfølelsen med naturen.

Forskere løser ikke klimakriser. Forskere redder ikke samfunn. Alt vi gjør er å beskrive, med stigende presisjon, hvordan alt går til helvete. Og imens kollapser samfunnet.

Da orkanen Katarina blåste inn over New Orleans i august 2005, måtte mange mennesker forlate hjemmene sine. De samlet seg på et stort stadion. Pressen slo stort opp nyheter om plyndringer, voldtekter og drap, men i ettertid viste det seg at disse presseoppslagene var svært overdrevne. Fra andre krisesituasjoner vet vi at frykt lett forårsaker forhold som skaper enda sterkere frykt og også vold. Skal vi opprettholde et solidarisk sinnelag, er det derfor avgjørende ikke å fremstille forholdene verre enn de faktisk er. Fra katastrofen i New Orleans er det også fortellinger om mennesker som samarbeidet og hjalp hverandre, men disse fikk ikke mye oppmerksomhet.

Kristian Bjørkdahl har har skrevet en en interessant artikkel om matematiske fremstillinger. «Vitenskapen skaper viten med figurer og modeller, men den skaper ikke dermed følelser eller mening». Men det er dette vi trenger for å begeistres til å endre situasjonen i en positiv retning. Bjørkdahl mener at det derfor er nødvendig med en bredere samtale og et mer inkluderende språk. Litteraturen kan ha en betydning i en slik sammenheng, og artikkelen etterfølges av flere bidrag om litteratur. Ingvil Hellestrand spør om vi kan lære noe av science fiction. Det kan vi utvilsomt, men jeg fikk ikke så mye ut av de litterære bidragene i denne boka.

Magnus Popp ble dypt rystet da kunnskapsministeren ga uttrykk for at han var imponert over alt forskerne fikk til og at han var overbevist om at de ville klare å løse klimakrisen. «Jeg ble helt knust. Forskere løser ikke klimakriser. Forskere redder ikke samfunn. Alt vi gjører å beskrive, med stigende presisjon, hvordan alt går til helvete. Og imens kollapser samfunnet.» Det bør legges til at Magnus Popp ikke er ingeniør eller medisiner.

Denne boka har viktig kunnskap og spørsmål, og den gir et klart bilde av akademia slik Magnus Popp beskriver det. Mange mennesker lønnes av staten for å beskrive ulike deler av vår virkelighet. Det avgjørende spørsmålet blir da hvem som skal inspirere oss til å endre denne virkeligheten i en positiv retning, og hvem skal lønne disse inspiratorene?