Nr. 2018/1
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Kven skal eige jorda?

Arne Øgaard

Hvem skal dyrke jorda, hvem skal forvalte den, og hvem skal tjene penger?

I min barndom var det bonden som eide jorda, dyrket den og forvaltet alt til beste for kommende generasjoner. I dag kan gårdeieren bo i husene, mens jorda er leid ut til naboer. Moderne teknologi og høye inntektskrav krever større enheter. En gård som i min barndom kunne forsørge et stort antall mennesker, kan i dag ikke gi tilstrekkelig inntekt til én person. I Danmark har store selskaper begynt å kjøpe opp gårder for å leie dem ut til bøndene. Dette dreier seg om langsiktige investorer, men likevel blir det spennende å se hva dette vil føre til på sikt. Etter kommunismens fall er mye av jorda i Øst-Europa blitt overtatt av store vestlige investeringsselskaper. I Ukraina kan jorda bare leies, mens den i Romania kan kjøpes opp gjennom komplekse selskapsstrukturer.

Utenlandske investorer kan bidra til at brakket jord blir dyrket opp, til investeringer i moderne teknologi og til å skape arbeidsplasser, men de kan også bidra til at store verdier blir tatt ut av landet og at det blir vanskelig for lokale bønder å utvide sin produksjon. I Afrika finner vi mange eksempler på at lokale bønder har blitt fortrengt av store eksportaktører. Betalingen bøndene fikk for egen jord var ofte svært lav og lovete arbeidsplasser ble ikke alltid realisert. Et positivt unntak er avokadodyrkingen ved foten av Kilimanjaro. Her er det blitt økt velstand både for de som arbeider i stordriftsenheten og de lokale bøndene rundt, som også kan levere sine produkter. Mer tragisk er det i Etiopia hvor en del av landet dyrkes for eksport, mens en annen del opplever en stor sultkatastrofe.

Dette er eksempler fra boka Kven skal eige jorda? en artikkelsamling som er redigert av Astrid Sverresdotter Dypvik og Hilde Lysengen Havro, begge ansatt i avisa Nationen. Avisartikkelpreget gjør at fremstillingen blir ganske springende. Ingen emner blir fullstendig utdypet eller grundig belyst, men boka gir mange viktige innblikk i dagens situa­sjon, både globalt og nasjonalt. Boka har også mange gode bilder.

Nordmenn som har investert i Romania, har oppnådd en fortjeneste på 30 %, mens en annen norsk gruppe som har satset i Ukraina håper å få et større overskudd på sikt. Det siste prosjektet fremstår med en mer sosial intensjon. Dansken som gikk konkurs og hvor gården ble kjøpt opp av AP-Pensjon, virker fornøyd over å kunne fortsette sitt arbeide. Gården hadde tross alt aldri vært helt hans, før var det banken som eide den. Men det er også spennende å lese om dansker som slår seg sammen og skaper nye selskapsformer for å kunne drive jordbruk. EUs arealstøtte har bidratt til at folk kjøper opp jord uten å dyrke den, men for støttepengene kan de så kjøpe mer jord osv. Det var neppe slik ordningen var tenkt, og det var vel heller ikke tenkt at den skulle bidra til å heve jordprisene. EUs sanksjoner mot Russlands engasjement i Ukraina har ført til en stor nedgang i EU-landenes melkeeksport, noe som så har senket melkeprisen og gjør at mange bønder sliter.

Når det gjelder norske forhold, tar boka opp konsekvensene av odelsloven og det at en stor del av jorda er utleid. Boka avsluttes med Helen Banks korte, men saklige oversikt over den globale maktkampen. I Innledningen reiste Nora McKeon spørsmål om vi alle kan være med i folkelige bevegelser som kan påvirke politikerne til å utforme en bedre global matfordeling.