Ragnhild Aslaug Sollund er professor i kriminologi og rettssosiologi, og hun forsker på handel med truede dyrearter og andre skader mennesker påfører ville dyr. I sin siste bok gir hun en omfattende dokumentasjon av menneskers mishandling av dyrene. Ofte skjer dette ut fra gamle vaner og mangel på bevissthet. Dette er derfor en nødvendig og rystende bok om hva som skjer når vi betrakter dyr mer som ting enn som medskapninger. Vi bruker levende dyr som ting vi kan putte i bur, pynte med eller installere som et element i en moderne kjøtt- eller fiskefabrikk, og vi viser ofte minimal respekt og interesse for dyrenes følelser, livsbehov og egenverd.

Denne boken bevisstgjør om kjæledyr, kjøttproduksjon, dyreforsøk og et stort spekter av dyr som brukes til underholdning.

Denne boken bevisstgjør om kjæledyr, kjøttproduksjon, dyreforsøk og et stort spekter av dyr som brukes til underholdning. Vi får være med på den globale handelen med ville dyr, som etterspørres av både samlere og til medisinske formål. Det beskrives ulike former for jakt, og forvaltningen av norske rovdyr kritiseres skarpt. Fisk og havdyr har fått et eget kapittel og også de dyrene vi bruker til klær. Til sist drøftes det om dyrene bør få rettigheter. Dette er en grundig bok, full av smertelige og tankevekkende eksempler.

Lidelse en del av livet?

En svakhet ved boken er at den virker noe ensidig og viser liten vilje til å nyansere de vanskelige spørsmålene. Det er viktig å ta direkte avstand fra all bevisst mishandling og vanskjøtsel slik vi har sett på filmer fra enkelte pels- og grisefarmer. Men et grunnleggende spørsmål er om det finnes noe liv uten lidelse. Jeg hører daglig småbarn som skriker og noen som klager over hvor kjedelig det er på skolen. Mange unge tynges av angst og depresjon, et stort antall voksne mistrives på jobben osv.

Å kunne møte lidelse er en del av livet, og slik er det også i naturen hvor livet er beintøft. Årsgamle elgkalver jages bort fra moren. De blir angrepet av hjortelus og andre innsekter, må slite seg gjennom vinteren med kulde og lite mat og kan blir jaget av en ulveflokk. Når vi i andre filmer ser bønder som koser med pelsdyrene sine og sier at de har det bra, kan det være et vanskelig spørsmål å avgjøre hvilken lidelse som er verst. Den dyrene blir utsatt for i naturen eller den de måtte oppleve ved å ikke kunne ta i bruk sine evner og instinkter i et naturlig liv.

Når hønene kommer, ankommer vår hage rett fra en hangar, er de ganske forvirret og engstelige, men ganske raskt finner de seg til rette, sparker i jorda og begynner å utforske. Jeg er ikke i tvil om at de har et langt rikere liv enn sine medskapninger som blir innstengt i eggfabrikkene. Men likevel klager de støtt og stadig over at vi setter grenser for å beskytte dem mot hauk, rev og grevling. Det finnes mange i Norge som lar husdyra være ute og legger ned en stor innsats for at dyra skal få et godt liv. Disse bøndene kunne fått litt omtale i boken.

Kan vi spise en venn?

Et grunnleggende spørsmål er om man kan slakte en gris man er glad i. For forfatteren av denne boken virker det vanskelig, for andre oppleves det som naturlig. Det samme gjelder for de mange jegerne som forteller at de er dyrevenner. Disse siste er mer på linje med Bestemor Skogmus i Hakkebakkeskogen, som beskriver tilstanden i naturen slik: «Man spiser hverandre – og så ferdig med det».

Det er heldigvis ikke så mange som spiser mennesker, men har mennesker rett til å spise dyr? Sollund sier at dette er et filosofisk spørsmål, men setter selv dyr og mennesker på omtrent samme linje uten noen grundig drøfting. Hun viser heller ikke noen innsikt i hvorfor mange mennesker ikke trives uten å kunne spise kjøtt. Selv om mange gjerne lever som vegetarianere og veganere, kan vi ikke se bort fra at mennesker er forskjellige og har ulike behov.

En svakhet ved boken er at den virker noe ensidig og viser liten vilje til å nyansere de vanskelige spørsmålene. Det er viktig å ta direkte avstand fra all bevisst mishandling og vanskjøtsel slik vi har sett på filmer fra enkelte pels- og grisefarmer. Men et grunnleggende spørsmål er om det finnes noe liv uten lidelse.

Jegerne ser det som viktig å kunne høste av naturens overflod. De er ofte også opptatt av bestandsregulering og ser dette som en del av menneskets ansvar for naturen. Jeg synes Sollund avviser reguleringsaspektet for lett. I dag strømmer det villsvin over grensen. Det er en fremmed art, som ødelegger grønnsaksavlinger og voldtar frittgående tamgriser. Skal vi bare la dem komme, eller skal vi gripe regulerende inn? Selv beskytter jeg grønnsakene mine med å avlive store mengder brunsnegler og anser dette som en høyst nødvendig regulering.

Samarbeid mellom dyr og mennesker

Sollund beskriver sitt hjertelige forhold til papegøyer som hun har reddet fra dårlige livsforhold i fangenskap. Dette er vakkert skildret og viser hvordan mennesker og dyr kan utvikle et gjensidig forhold. Selv har jeg alltid vært fascinert over hva mennesker og dyr kan utrette i fellesskap enten det er hunder, hester eller en del av sirkusdyrene. Jeg tror ikke alltid at dette er vold mot dyr selv om de stimuleres til noe utover sitt naturlige bevegelsesmønster. Jeg ser at mange hunder har stor glede av utføre ulike tjenester som tjener oss mennesker.

Til tross for mine spørsmål og innsigelser er jeg hjertens enig i bokens hovedbudskap. Vi må behandle dyrene langt bedre, og vi må passe oss for å utrydde truede dyrearter. Jeg har møtt mennesker som ikke orket å lese hele denne boken. Dette skyldes ikke bare at den er omfattende og grundig, men at den skildrer deler av virkeligheten som det er smertefullt å medoppleve.