Nr. 2016/2
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

En reise i sultens riker

Arne Øgaard

Det er anslått at 800 millioner mennesker ikke har tilgang til tilstrekkelig mat. Noen trøster seg med at tallet er lavere enn for noen år siden, men kjenn litt på følelsen av noen dager å ha det vi etter norsk standard ville kalle bitte litte grann mat og noen dager ikke i det hele tatt. Den argentinske forfatteren og journalisten Martín Caparrós spør: «Hvordan i helvete klarer vi å leve med vissheten om at dette skjer?»

I den omfangsrike boka Sult tar han oss med på en reise inn til de menneskene som kontinuerlig lever med alt for lite mat. Det dreier seg ikke om de akutte sultkatastrofene som oppstår ved krig eller naturkatastrofer, men om den kontinuerlige sulten. Den som sjelden omtales i mediene fordi den ikke er en nyhet. Forfatteren tar oss med til strøk hvor turister sjelden reiser og til byområder hvor de fleste av oss ikke ville våget oss inn. Han beskriver ikke bare hva han ser, men tar seg god tid til samtaler med menneskene som lever nesten uten mat. Når jeg som ernæringsfysiolog leser om de sparsommelige måltidene med hirse, ris eller durra, må jeg undres over at disse menneskene i det hele tatt klarer seg. Det daglige næringsstoffinntaket må ligge langt under de offentlige anbefalingene. De voksne lever likevel, men det er verre med barna. I boka får vi følge flere av dem på den siste reisen til en av klinikkene til Leger Uten Grenser, men de kommer for sent. Mødrene forstår det oftest ikke, for barna fikk jo mat. Det var bare så alt for lite. Hvert fjerde sekund dør et menneske av sult, underernæring og sultrelaterte sykdommer, det er over ni millioner i året. Halvannet holocaust hvert år. «Hvordan i helvete klarer vi å leve i vissheten om at dette skjer?»

Nok mat til alle

Det er ikke mangel på mat i verden, og det er beregnet at vi kan produsere nok mat til 5 milliarder mennesker til. Problemet er at vi ikke klarer å fordele godene på en rettferdig måte. Martín Caparrós er opprørt, og han ser mange årsaker, men klarer ikke å finne gode løsninger. Hans refleksjoner gir viktig informasjon, men kan virke litt oppjagede og lite konsekvente. Hans undersøkelser er derimot grundige og gir oss verdifull innsikt i hvilken verden vi lever i. Han tar oss med til mange ulike land, men ikke til Kina. Der får han ikke bevege seg fritt eller snakke med hvem han vil. Selv om det i dag er mange i Kina som kan spise seg mette, er sulten langt fra utryddet.

Reisen begynner i Niger, et karrig land syd for Sahara. Et av de mange landene i Sahelbeltet hvor det regner mindre enn før, noe som kan skyldes klimaendringene. Men også militante islamistiske grupper og spekulanter som presser opp hirseprisene skaper problemer for de som lever her. I mange av landene har også eksportsubsidiene i USA og EU bidratt til å ødelegge grunnlaget for det lokale jordbruket.

Drømmer om ei ku

India er det landet i verden med flest underernærte, det hjelper ikke at landet også er verdens største demokrati. Her blir vi blant annet kjent med Rahmati i Biraul. Hun giftet seg som 13 åring og forstår ikke spørsmålet om hva hun gjør i fritiden, men hun drømmer om å eie ei ku slik at hun kan få litt melk. Mannen er løsarbeider, og det hender at han ikke får arbeid, og da blir det heller ingen mat. Det kan være vanskelig å sove når en ikke har spist, og spesielt vanskelig er det hvis barna skriker fordi de er sultne. I Bihardistriktet er halvparten av barna underernærte. I India har de sluttet å brenne enker, men mange sendes til Vrindavan, en by hvor femten til tjue tusen enker vander gatelangs på leting etter mat. India er også det landet hvor flest bønder begår selvmord. De lokkes til å kjøpe frø, gjødsel og sprøytemidler fra firmaer som Monsanto. Hvis de må låne penger og ikke klare å betale gjelden, hender det at de avslutter livet med å drikke opp sprøytemiddelrestene.

Noen dager har jeg mat, noen dager ikke. Sånn er det bare.

Over hele verden går det en strøm av folk fra landet til byene. Dels skyldes det at det ikke er plass til flere på landsbygda og dels en drøm om at livet tross alt kan være bedre i byen, bare en kan få en bitteliten jobb. Neste stopp er i slumområdene i Dhaka i Bangladesh. For seksti år siden var det en liten provinshovedstad med en halv million innbyggere, i dag bor det 18 til 20 millioner der, ingen vet sikkert. Etter en rundreise i de tarveligste skurene i slumstrøket blir vi kjent med Fatema. Fra hun var sju har hun jobbet på en tekstilfabrikk, tolv timer hver dag. Som trettenåring ble hun gift og fik to barn før mannen forlot henne. Hele tiden har hun jobbet på fabrikken 6 dager i uka. Hun tjener nok til å leie et rom på 10 kvadratmeter og klarer så vidt å kjøpe nok ris. Det vil si det er ikke alltid hun kan spise selv, men barna får alltid mat. Fatema er en av de privilegerte med fast jobb, som syr klær som vi kan kjøpe billig. Hun har ingen innflytelse på sin egen arbeidssituasjon. Forsøk på fagorganisering blir slått hardt ned på av politiet. Martín Caparrós antyder at det er de samme som styrer landet som eier mange av fabrikkene.

Fattig fedme

Neste stopp er USA hvor et system av offentlige og private suppekjøkkener kan mette de uten tilstrekkelig inntekt, enten de lever på gaten eller er fattige pensjonister. Det største problemet her er at de med lite penger kun har råd til mat med mye fett og sukker. Vi får møte flere fargerike personer som tynges av overvekt før reisen går sydover til Buenos Aires. Argentina er blitt en storeksportør av soya. Store landområder dyrkes maskinelt, og de mange småbøndene er det ikke lenger plass til. Den nasjonale industrien er utkonkurrert av billig import fra Kina, og dermed er millioner av mennesker blitt overflødige, samfunnet trenger dem ikke og gjør heller ingen særlig innsats for å inkludere deres ressurser. Konsekvensen er at mange prøver å overleve på søppelfyllingene. Her kan de finne de flotteste matvarer, men konkurransen er beinhard. Bostandarden til denne gruppen er heller ikke særlig luksuriøs.

Landgrabbing

Så går ferden tilbake til Afrika og Sør-Sudan, verdens nyeste land med mye indre strid og lite mat. Siste stopp er Madagaskar. Her som i Sudan er striden mellom ulike befolkningsgrupper et problem, men det meste interessante med dette øylandet er landraning eller «landgrabbing», som det heter på engelsk. Det vil si at myndighetene fjerner de innfødte og leier ut jorda til internasjonale selskaper eller land med stor befolkning og lite jordbruksareal. Sør-Korea er ett av flere land som ikke er selvforsynt med mat og som har en god nok økonomi til å leie land andre steder. De fastboende blir lovet bra lønn og sosiale goder hvis de vil arbeide på disse jordeiendommene, men i praksis blir det oftest mer problemer enn gleder. Dette kommer klart fram i de livfulle skildringene fra Madagaskar. Martín Caparrós er en dyktig journalist som gjennom sine skildringer gjør oss godt kjent med mange av dem som lever med lite mat, men han viser også hvordan lokale tradisjoner, eiendomsforhold, maktmisbruk, menns rusmisbruk, korrupsjon, internasjonal spekulasjon og markedsøkonomiens svakheter bidrar til elendigheten. Han sparker i mange retninger, men ikke alltid like godt begrunnet. Han bruker heller ikke mye plass på organisasjoner og enkeltpersoner som prøver å gjøre noe med problemene. Et unntak er flere skildringer av arbeidet til Leger Uten Grenser. Disse viser at det er mulig å gjøre enn virkningsfull innsats, og at enkeltmennesker velger dette framfor en karriere i et trygt og mer bekvemt land.