Mangfold av metoder

I mars 1982 arrangerte en gruppe studenter på Norges Landbrukshøgskole (nå NMBU) et seminar om «Forskning og undervisning i alternativt jordbruk». Cand. lic. Bo Petterson fra Järna i Sverige innledet om de ulike retningene som hadde valgt å utvikle jordbruksformer uten tilførsel av kunstgjødsel og giftige sprøytemidler. Allerede på 1920-tallet oppstod det reaksjoner på kunstgjødseljordbruket. Mange ga uttrykk for at de opplevde mindre smak og dårligere matkvalitet. En annen observasjon var redusert fruktbarhet hos husdyra.

Når vi i dag kjøper varer med Ø-merket, vet vi at disse er kontrollert av DEBIO og at de tilfredsstiller visse minstekrav som er samordnet med internasjonale standarder.

Et initiativ til en alternativ jordbruksretning oppstod i 1924 da Rudolf Steiner holdt en foredragsrekke i Koberwitz. Her ble det foreslått en rekke tiltak for å stimulere livet i jorda. Et viktig utgangspunkt var å betrakte gården som en levende organisme som måtte drives ut fra jordbruksfaglig innsikt og ikke ut fra kortsiktige økonomiske interesser. Etter foredraget dannet en gruppe interesserte bønder en forsøkskrets som startet utviklingen av det som kalles det biologisk-dynamiske jordbruket. En sentral person i dette arbeidet var Ehrenfried Pfeiffer, som i 1936 utga boka Jordens fruktbarhet, en bok som på mange måter foregrep den økologiske bevisstgjøringen som kom 50 år senere.

På samme tid arbeidet den engelske jordbruksforskeren Albert Howard i India. Han var spesielt opptatt av å utnytte organisk avfall fra gårdene, og hans metode ble videreutviklet av Eve Balfour, som i 1943 ga ut boka The living soil. Etter hvert kom det mange ulike lokale tilpasninger og utviklingsforsøk som hentet inspirasjon både fra det biologisk-dynamiske jordbruket og fra Howard og Balfours forskning. I Norge var det flere bønder som ble inspirert av Hans Müller og hans organisk-biologiske metode, men den første norske biologisk-dynamiske gården ble etablert allerede i 1931 på Sletner i Østfold.

Økologisk samling

I 1977 arbeidet jeg selv i jordbruket. På den tiden var det liten kontakt mellom det biologisk-dynamiske og det organisk-biologiske miljøet. Alle holdt på med sitt og leverte varer til lokale kunder og helsekostbutikker. Bøndene som drev biologisk-dynamisk, interesserte forbrukere og noen butikker inngikk et samarbeid som kaltes Helios-fellesskapet. Her ble både produksjon og priser drøftet i fellesskap. Utover på 80-tallet økte miljøbevisstheten i den norske befolkningen og dermed også interessen for alternative produkter og dyrkningsformer. Flere gårder kom til, og omsetningen økte, men det fantes ikke noen godkjent merkeordning eller kontroll. Ute i Europa eksisterte det flere titalls ulike merker, og det biologisk-dynamiske jordbruket hadde retningslinjer for bruken av Demeter-merket. Men heller ikke for Demeter-merket var det noen form for kontroll i Norge. Situasjonen opplevdes som uoversiktlig, og i Oslo ble det solgt økologiske poteter som var dyrket med både kunstgjødsel og sprøytemidler. Noe måtte åpenbart gjøres.

En kan selvsagt lære noe av all forskning, men innenfor det mangfoldet som jordbruket er skal en være forsiktig med å trekke generelle konklusjoner enten de er eller ikke er til fordel for det økologiske jordbruket.

De biologisk-dynamiske bøndene hadde hatt en egen forening fra 1950 og en relativt veldreven praksis. Blant de øvrige alternative bøndene hadde mange sluttet seg til foreningen Jordsøkersambandet. Dette utviklet seg i 1984 til NØLL (Norsk økologisk landbrukslag), som igjen ble til Oikos i 2000. Etter å ha levd side om side gjennom mange år oppstod det på 80-tallet et samarbeid, og mye av dette gikk ut på felles henvendelser til myndighetene om støtte til utvikling, merkebruk, drift, forskning og organisasjonsarbeid.

Begrepet alternativt jordbruk var imidlertid tungt, upresist og ikke spesielt salgsvennlig så det ble etter hvert enighet om begrepet økologisk jordbruk. Det brukes både som et samlenavn for alle de alternative retningene og som en betegnelse for de retningene som ikke driver biologisk-dynamisk. Begrepet er altså fortsatt noe upresist.

Offentlig støtte

Tidlig på 80-tallet arbeidet jeg som ulønnet sekretær i Biologisk-dynamisk Forening og var med på å utarbeide forslag til retningslinjer for kontroll og godkjenning av produkter. Vi kalte ordningen DEBIO slik at den rommet både Demetermerket og et nytt merke for produkter som skulle godkjennes som biologiske. Selv om det i Norge var to alternative retninger ville det være både kostbart og upraktisk med to godkjenningsorganisasjoner. Ved oppstarten i 1986 tok vi utgangspunkt i at systemet måtte være selvfinansierende, men i1988 fikk DEBIO et mindre statlig tilskudd. Til tross for sterk skepsis fra enkelte forskere på NLH vedtok Roalds­øyutvalget i 1989 en økonomisk støtte til de som ville legge om til økologisk jordbruk, og som definisjon for økologisk landbruk la de DEBIO-reglene. I EØS-2-avtalen av 1994 ble Norge pålagt å ha et kontrollorgan for økologiske varer, og det endte med at DEBIO ble utførende organ og en statlig bedrift med mange ansatte. I 1994 ble også økologisk en beskyttet betegnelse.

I denne prosessen var de store miljøorganisasjonene lite aktive, men sakte, men sikkert ble flere politikere interessert slik at støtte til økologisk jordbruk ble en fast del av den årlige landbruksavtalen. Resultatene av denne avtalen har variert noe fra år til år. Men i tillegg til DEBIO har det kommet driftstilskudd, økologiske forsøksringer og også støtte til arbeidet i Biologisk- dynamisk Forening og det som i dag er OIKOS. Myndighetene har også økt sine målsetninger om den økologiske andelen av norsk landbruk. Mange enkeltpersoner har bidratt til denne utviklingen, men to av de mest sentrale har vært Emil Mohr og Kristian Ormset.

Ikke oppskrift

Når vi i dag kjøper varer med Ø-merket, vet vi at disse er kontrollert av DEBIO og at de tilfredsstiller visse minstekrav som er samordnet med internasjonale standarder. Disse reglene er imidlertid ingen oppskrift på hvordan en skal dyrke. Fremdeles dyrkes produktene på mange ulike måter, på mange ulike jordsmonn, under ulike klimatiske forhold og av mennesker med ulik inspirasjon, kunnskap og erfaring. Dette gjør at det kan være vanskelig å sammenligne produktene. Men i beste fall er de frembragt av mennesker som har kjærlighet til jorda, til dyrene sine og som ønsker å frembringe best mulig kvalitet. Mennesker som har høyere mål enn rask økonomisk avkastning.

En bonde vil alltid arbeide ut fra en helhetsopplevelse og ut fra erfaring. En forbruker kan selvsagt handle ut fra et ønske om å støtte arbeidet for bedre dyrehold eller for at det skal bli mindre giftsprøyting. Men ofte kan det også her ligge en helhetsopplevelse bak. Det kan være å ha opplevd atmosfæren på en allsidig gård med mange slags vekster, folk og husdyr. Det kan være smaken og opplevelse av at økologiske produkter ga dem noe mer. Ut fra erfaring er det mange kokker som lovpriser økologiske produkter.

Vitenskapelig skepsis

Samtidig som det økologiske jordbruket har vokst fram har det vært utsatt for regelmessige angrep fra deler av det naturvitenskapelige miljøet. For det første liker de ikke at noen har tatt begrepet økologi ut fra sin vanlige akademiske sammenheng. For det andre har det kommet en del utsagn fra det økologiske landbruksmiljøet som ikke kan underbygges med vitenskapelige data. Men dette behøver ikke å bety at de er gale. Det kan være et gap mellom det mennesker opplever og det naturvitenskapen kan bekrefte. Dessverre er heller ik
ke alt som kommer fra forskerne på Ås like godt naturvitenskapelig begrunnet. Dermed har saklighetsnivået i debatten ofte blitt lavt. Ut fra min erfaring står det langt bedre til på mange av gårdene enn det enkelte forskere har forutsagt.

En kan selvsagt lære noe av all forskning, men innenfor det mangfoldet som jordbruket er skal en være forsiktig med å trekke generelle konklusjoner enten de er eller ikke er til fordel for det økologiske jordbruket. Bonden og forbrukeren forholder seg oftest til en helhet, mens forskerne oftest må forholde seg til noen få faktorer av gangen. De kan bare gjøre en studie av hvordan en driftsform fungerte på akkurat den bestemte gården under de bestemte forholdene. Når det gjelder matkvalitet, kan en måle innholdet av ulike næringsstoffer, og en kan diskutere hvor stor betydning det kan ha at en dyrkningsmetode kan ha litt høyere verdi av et bestemt stoff. Men kanskje er det ikke alltid enkeltnæringsstoffer som er det vesentlige, men slik som en sier i det biologisk-dynamiske jordbruket at det er forholdet mellom dem som er avgjørende.

Utvidet naturforståelse

En annen utfordring har vært at man i dagens naturvitenskap beskriver sine erfaringer med begreper fra kjemi og fysikk, mens man i de tidlige alternative retningene og spesielt i det biologisk-dynamiske jordbruket var opptatt av å prøve å forstå hele gården som en levende organisme. Man arbeidet ut fra en større virkelighetsforståelse hvor begreper som livskrefter var sentralt. Når to virkelighetsforståelser møtes, oppstår det lett strid, men det burde være mulighet til samarbeid og idéutveksling. På dette området er vi foreløpig ikke kommet særlig langt. Men skal vi få en virkelig kunnskap om samspillet i naturen trenger vi både naturvitenskapen, å ta på alvor våre egne erfaringer og å lytte til mennesker som har en dypere innsikt i livsprosessene.

Aktuelt

I sommer har resistens mot sprøytemidler blitt et problem for jordbærdyrkerne, og vi skal ikke lenger enn til Danmark for å oppleve at resistens mot sprøytemidler er et alvorlig problem i flere avlingstyper. I tillegg kommer den alvorlige biedøden. Enten en velger å ta utgangspunkt i slike aktuelle problemer eller er opptatt av en utvidet naturforståelse, vil en finne mange grunner til å støtte opp om utviklingen av de økologiske landbruksformene.

www.debio.no

www.oikos.no

www.biodynamisk.no