Nr. 2015/4
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Samskaping

Arne Øgaard

Publisert: 26/02/2015

– en fjerde vei for utvikling av helse- og omsorgssektoren

Sykehusdebattene er et evig stridstema på det politiske området. Er det best å slå sykehusene sammen til store enheter? Hvorfor er noen mer effektive enn andre? Trenger vi flere private klinikker?

Og hva med sykehjemmene, bør de legges ut på anbud? Langvarige og intense debatter og mer eller mindre vellykkede reformer viser at dette er et komplekst område hvor det ikke er lett å finne enkle løsninger.

De ulike partene er gode til å male fram de verste scenariene av motpartens standpunkt. Fra den ene siden skildres offentlige institusjoner hvor de ansatte er mer opptatt av å drikke kaffe enn av å hjelpe, og på den andre siden private eiere som henter ut stor fortjeneste ved å senke kvaliteten ved blant annet å ansette underkvalifisert personell. Det meste av virkeligheten ligger et sted i mellom. Jeg møtte nylig sykepleierne fra en offentlig institusjon som fortalte om uforsvarlig underbemanning og beinharde arbeidsdager, mens de private driverne av et av de lokale sykehjemmene argumenterer hardt for hvordan de prøver å heve kvaliteten.

I regjeringserklæringen til nåværende Høyre-Frp regjering heter det at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester og at bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Et hovedanliggende for Jan-Erik Støstad i boka En fjerde vei for velferden er å begrunne at velferdsarbeid på sykehus, sykehjem og skoler skiller seg mye ut fra andre tjenester og at konkurranse derfor ikke er et egnet til utvikling på disse områdene. Selv grøsser jeg bare ved tanken på at jeg som lærer skulle drive en form for produksjon. Det er åpenbart at våre nåværende styresmakter ikke har en tilstrekkelig forståelse av forskjellen mellom næringsliv og ånds- og omsorgsliv.

Jan-Erik Støstad beskriver tre veier som preger dagens tilstand. Det ene er markedsveien, som innebærer å trekke kommersielle eiere og konkurranse stadig mer inn i velferden, og i denne sammenhengen er fritt brukervalg et sentralt begrep. Den rødgrønne regjeringen stanset denne utviklingen, som nå kan være på vei inn igjen. Hvis deler av de offentlige pengene skal havne hos internasjonale selskaper i stedet for å komme brukerne til gode, burde det si seg selv at noe er galt.

New Public Management (NPM) i offentlige sektor kaller Støstad den andre veien. Det betyr at man setter opp klart definerte mål og innfører resultatlønn. Problemet er at vi er i et komplekst område hvor mye av det vesentlige ikke så lett kan måles, samtidig innebærer denne arbeidsformen økt belastning med rapportering og dermed mindre tid til de egentlige arbeidsoppgavene.

Når det gjelder disse to arbeidsformene, viser tilhengerne til suksesshistorier og motstanderne til skandaler. Det lille som finnes av forskning viser hverken store forbedringer eller forverringer.

Den tredje veien kaller Støstad for tradisjonsveien. Det vil si offentlig eierskap, ingen konkurranse, men detaljert regelstyring, liten åpenhet om kvalitet og begrenset brukervalg.

Støstads forslag til en fjerde vei er samskaping. Dette innebærer utvikling gjennom samarbeid og åpenhet. Pasienter, ansatte og også pårørende må trekkes inn i prosessen. Dette krever både evne til kommunikasjon, tillit og vilje til utvikling. Han påviser at mennesker ikke bare er opptatt av å tjene mest mulig penger, men at det finnes en rekke andre verdier som er vel så vesentlige. I korthet kan dette sammenfattes i å skape noe godt for andre sammen. En slik form vil selvsagt være krevende, og Støstad foreslår derfor veiledningsgrupper som kan reise rundt og formidle erfaringer og støtte samarbeidsprosessene.

Dette er essensen i en bok hvor han belyser en rekke forhold i dagens helse- og omsorgssituasjon. En del av stoffet blir gjentatt unødvendig mange ganger, mens andre områder, som betydningen av de ideelle initiativene, blir behandlet noe kort. Det finnes mennesker som ønsker å arbeide med andre metoder og ut fra andre perspektiver enn det gjøres i det offentlige, slik det for eksempel gjøres i Steinerskolene. Slike spørsmål blir ikke omtalt, men boka er likevel verdt å lese for alle som ønsker større innsikt i dette utfordrende samfunnsområdet.